Kapittel 5. Annike er ikke den samme

Annike har forstaatt at denne boken er en bok som beskriver hennes liv.
Hun skriver masse nye ting, og hun har blitt en av de heldigste jentene i verden. Naa som hun kunne kontrolere folk, og bestemme over fremtiden.
Hun var ikke lenger som hun pleide aa vaere.
Noen ville gjerne brukt gal som et ord for aa beskrive henne. Og asosial. Hun var hele dagen hjemme, og skrev i dagboken sin.
Kaisa Svenson kjoente det var noe galt, - hun hadde blitt forfremmet av ingen grunn, og faatt loennen hoegere enn det hun fortjente - men sa ingenting.
Noe galt kommer til aa skje, tenkte hun. Kaisa var engstelig. Hun visste ikke om de magiske boekene, men hun visste det var noe som Annike var opptatt av, og som hun ikke klarte aa loesrive seg fra. Dette maatte stoppes. Kaisa gikk paa soverommet og hentet en vinroed liten boks.
Hun aapnet den og hentet et lite smykke av tinn. Smykket var rundt ettusen aar gammel, og hadde blitt foert igjennom av generasjoner. Kaisa hadde tenkt aa proeve aa laere om forfedrene sine. Hun selv syntes det var intresant aa vite at hennes tipp tipp tipp olderfar hadde hersket over et omraade like stort som Sverige.
Hun gikk bort til rommet til Annike, og banket forsiktig paa.
Kaisa aapnet doeren sakte. Kaisa Svenson fikk blikk kontakt med datteren sin. Oeynene til Annike var vidopne, men hun hadde dype ringer under dem.
Annike hadde ikke sovet et eneste sekund den siste uken.
Kaisa satte seg paa sengekanten. Hun fikk taarer i oeynene. Annike saa ikke frisk ut. Hun hadde ikke spist saa mye, og var blitt ranmager.
”Annie?”
Annie var kosenavnet til Annike, som hun ikke hadde brukt paa mange aar naa.
Annike stirret paa moren.
”Du er gammel nok til aa vite litt om din historie,” Kaisa tok opp boksen. Annike fanget den med blikket.
”Dette er et smykke fra aar 1007 e.Kr.,”forklarte hun.
Annike saa uintresert paa moren.
”Jeg vil ikke ha det!” sa hun kjapt.
”Pappa har sendt meg et gullsmykke. Det er mye finere og sikkert mer verdifullt enn det du har i haanden.”
Kaisa Svenson proevde aa toerke vekk taarene.
”Du kan gaa naa!”
Kaisa reiste seg opp, og la tinnsmykke i boksen igjen. Hva hadde han gjort mot datteren hennes? Hun har jo blitt et monster?!

Kapittel 4 : Hvem er egentlig Katie?

Da Annike laa i sengen, ble hun svaert forvirret. Det gikk liksom opp for henne hva som hadde skjedd. Alt som hun hadde skrevet ble virkelig.

I morgen ville hun finne ut hvem Katie egentlig var.

Denne morgenen var en tirsdag, og alt var helt normalt. Hun gikk paa skolen – kom godt overens med Stian -, og gikk hjem. Hun hentet boken med det samme. Og leste.

21. august

For Katie er det ingenting spendenes som skjer. Hun kommer godt overens med han nye.

Katie kjeder seg, og vet ikke helt hva hun skal finne paa. Hun tenker paa sin avdoede far. Det hadde ikke vaert saa lenge siden, for han doede i fjor sommer. Hun reiste seg opp fra senga, hun hadde tenkt aa spoer moren hennes om faren.
Hun haapte at moren ikke ville frike ut.

Annike leste ikke mer. Hun hadde tenkt aa gjoere det som Katie gjorde. Hun reiste seg opp fra senga, og gikk bort til kjoekkenet der moren stod og kokte poteter.

Annike Svenson satte seg paa en stol ved kjoekkenborde, bare en meter unna Kaisa.

”Mamma?” spurte Annike, og lente seg over ryggen paa stolen.

Kaisa Svenson snudde seg halveis rundt, og saag paa datteren.
”Hvordan var pappa?”

Blikket til Kaisa stivnet, og det eneste de hoerte er boblene fra gryta, som sprakk.

Etter noen minutter avbroet Kaisa stillheten.

Hun ristet paa hode som om hun skulle ta seg sammen.
”Faren din var en snill mann,” sier hun fast.
”Han var romantisk, sjarmerenes og trofast. Men det var en ting som jeg aldri helt kjoente. Han skulle vaere saa rettferdig med alt. Eller for han da. La meg gi deg et eksempel: Skulle jeg sitte aa vugge deg til du sovnet en natt, skulle han den neste natta, og de tre neste. Ga jeg deg en regel, ga han deg to regler. Skjoenner du?”
Annike var ikke hundre prosent sikker, men nikket.

” Det er en annen ting og...” hvisket Kaisa.
”Faren din forstod seg ikke paa doeden.”
”Hva mener du?”
”Da Stieg Larson doede, mente faren din at han ville komme tilbake. At doeden var en plass du hvilte, og naar du hadde hvilt nok kunne du igjenoppstaa,” Kaisa Svenson tok en pause.

”Jeg haaper han har forstaatt det naa.” hun snudde ryggen til, og tok gryta over til en kald plate.

”Mamma? Ville pappa kalle meg noe annet enn Annike?”
Kaisa Svenson snudde seg ikke.
”Katie.”

Kapittel 3: Stryk, skriv om

Hele formidagen var Annike litt sur. Stian hadde ikke kastet et eneste blikk paa henne. Hun satt i sengen sin. Det var det eneste moebelet som ikke var pakket ned. Hun hadde ingenting aa gjoere. Annike hadde ikke faatt lekser siden hun ikke kunne levere dem til normal tid.
Boken 2009 laa under puta, og Annike tok den opp.

20. aug
Foerste skole dag gaar fullstendig galt.Klasserommet forblir det samme som i fjor. Raatten og uten frisk luft. Katies tre bestevenner, staar trofast og venter paa henne utenfor skolen, og sammen moeter de Mattelaereren. Men hun kommer ikke alene. Ved siden av henne staar en hoeg kjekk gutt. Den kjekkeste gutten, Katie noen gang har sett. Uheldigvis. Saa havner han i kloerene til de aller fineste sminkedokkene i klassen. Katie kjenner seg rasendes, og helt borte fra verden. Hun klarer ikke aa se bort i fra denne gutten. Hun er sur hele dagen. Alt virket bare moerkt og trist. Ingenting kunne bli bra.

Annike oensket saa veldig at det hadde vaert anderledes. Stian skulle se litt paa henne og. Kanskje snakke med henne? Floerte? Saa kom Annike Svenson paa forordene.
Er du missfornoeyd med det som staar kan du stryke det, og skrive noe nytt i margen.
Om du gjoer dette, les alt det du har skrevet paa nytt igjen - og du vil faa deg en overaskelse!
Hun begynte aa skrive om...

20. aug
Foerste skole dag gaar (fullstendig galt) kjempe fint!Klasserommet forblir det samme som i fjor. Raatten og uten frisk luft. Katies tre bestevenner, staar trofast og venter paa henne utenfor skolen, og sammen moeter de mattelaereren. Men hun kommer ikke alene. Ved siden av henne staar en hoeg kjekk gutt. Den kjekkeste gutten, Katie noen gang har sett. (Uheldigvis) heldigvis, saa havner han ikke i kloerene til de aller fineste sminkedokkene i klassen. Katie kjenner seg (0rasendes) forelsket, og helt borte fra verden. Hun klarer ikke aa se bort i fra denne gutten. Og saa kommer han i mot henne. Sjenert, men modig. Og begynner aa snakke med henne. Hun er (sur) i skyene hele dagen. Alt virket bare (moerkt) lyst og (trist) bra. Ingenting kunne (bli)(bra)gaa galt.

Annike syntes i hvert fall at Katie skulle faa en bra dag om ikkje Annike gjorde det.
Hun leste det hun hadde skrevet.

Neste morgen ble bare helt rar.Morgendagen var òg en mandag! Og alt virket som dejavu. Alt som hadde skjedd i gaar, skjedde i dag. Helt til foerste friminutt. Stian gikk ikke til dollene. Jentene hadde rett og slett bare ignorert han. Annike kjenner seg forelsket og er helt borte fra verden. Annike Svenson klarer ikke aa ta blikket fra Stian. Saa kommer Stian. Sjenert men modig. Og begynner aa snakke med henne. Annike er helt i skyene hele dagen. Alt virker bare saa lyst og bra. Ingenting kunne gaa galt.

Kapittel 2: Ny elev

Annike Svenson syntes det var forferdelig aa staa opp halv syv neste morgen. Hun skulle paa skolen selv om det kun var noen faa dager foer hun skulle flytte. Hun tok seg en kald oppfriskende dusj, og spiste rundstykker til frokost. Dette kunne bli spendene, tenkte Annike da hun skyntet seg til skolen.
Litt for sent som alltid. Amaly, Susie og Kaja, hennes tre beste venner, stod ute paa trappa og ventet paa henne.
”Hvor har vi klasserom henne?” spurte Annike da de loep opp trappene.
”Samme sted som i fjor!” sukker Kaja.”Serioest?”
Serioest.
Det samme, slitte, gamle klasserommet, uten airkondishon*. Det var et mareritt.

Vi reiser oss da Jenny, mattelaereren, hilser paa oss.Men hun er ikke alene. Ved siden av henne, staar en utrolig kjekk, hoeg gutt.Haaret hans var brunt, med wax i, slik at det stod oppreist. Ansiktet var som Brad Pitt, og han hadde en fin, trent kropp. ”Dette er Stian.” presenterer Jenny. Inni hode til Annike hoerte hun klassen svare ”Hei Stian!” som om de skulle hvert paa et avrusnings klasse. Annike smilte av tanken. ”Han kommer fra Norge, Oslo for aa vaere korekt, og skal vaere her resten av aaret.”Annike skulle flytte til Asker. Det skulle visst nok vaere naerme Oslo. ”Vaer litt grei med han. Han forstaar ikke alt dere sier.” Sladre jentene kniste i enden av klasserommet. Annike kunne se at Stian hadde ikke saa bra selvtillit. Noe som hun syntes var litt rart, siden han var saa deilig.
Stian kunne sitte ved siden av Thomas. En grei, men kjedelig gutt.

De fineste jentene i klassen grep tak i Stian med det samme. Med Annikes skuffelse, virket det som om Stian foelte seg komfortabel. Annike Svenson ble sjalu. Hun burde kanskje vaert kjappere med aa ta kontakt, men likevel, er det ikke sikkert at han ville like henne. Kaja, Susie og Amaly merket Annikes holdning. Hun var blitt mer borte, droemmende, ikke-paa-jordens-overflate. ”ANNIKE!” broelte Amaly. ”Skjerp deg!” Annike vaaknet mer eller mindre, og hadde satt den ene foten paa bakken, men kastet enna noen blikk paa Stian og jentene.

Kapitel 1: De tjue boekene

Annike ei fjorten aar gammel jente, var paa rommet og pakket de siste tingene hennes ned i esker.
Kaisa Svenson var moren hennes, og orket ikke lenger vaere i det samme huset til sin avdoede mann. Stig Svenson.

Stig Svenson doede da han var 45 aar av hjertestans, og lungebetenelse. Han var en av Sveriges beste forfattere, og kjenten personelig forfatteren av Milenium boekene, Stieg Haakon Larson.

Annike Svenson gikk paa loftet for aa hjelpe sin mor med ryddingen. Kaisa hadde sagt at hun ville beholde saa lite som mulig av ting som Stig Svenson hadde etterlatt. De sakene skulles legges opp i fem store, svarte soeppelsekker.
Ting som Annike eller Kaisa ville helst beholde eller trengte, ble satt i to roede esker, der det stod Annike paa den ene, og Kaisa paa den andre.

Det stod ogsaa en annen diger boks med ettiketten: USIKKER. Den var allerede ganske full av boeker og avisutklipp.

Moren hadde kommet langt med ryddinga og hadde fullt fire av de fem sekkene med gamle saker fra faren. Det var bare et hjoerne igjen. Det luktet mugg og gammelt kjoett. Det fristet ikke saerlig aa begynne. Kaisa lo, da hun saa utrykke til datteren, da hun satte seg i midten av syv store kasser. Kassene var raatne, og da Annike skulle til aa loefte lokket paa den ene, kroeyp det masse smaa maur og andre insekter.
Annike kunne ikke la vaere aa hyle.

Hun var fast bestemt over ar det saa lo oppi der forlengs var blitt spist opp, nok til at det kunne kalles soeppel. Annike Svenson fikk et stikk av daarlig samvittighet. Hun kunne ikke bare doemme faren hennes slik. Hun loeftet lokket paa kassen, flere insekter stroemmet ut, men hun gjorde saa godt hun kunne aa ikke bry seg om det.

Kassen inneholdt dusinvis av boeker. Hver bok med et aars tall. Alle boekene var utrolig nok uskadet for insekter. Hun tok boken 2009 ut. Og aapnet den bakerste siden.
Det var 365 sider i boka. Etterpaa slo hun opp til forordene.
Boka startet med:

Til min kjaere Katie

Dette er den unike boken, jeg bare har skrevet til deg.

Ta godt vare paa hele serien, og foelg noeye med instruksene:

Les kun et kapitell til dagen

Er du missfornoeyd med det som staar kan du stryke det, og skrive noe nytt i margen.

Om du gjoer dette, les alt det du har skrevet paa nytt igjen - og du vil faa deg en overaskelse!

Ikke les lenger enn til den dagen du har kommet, og aldri les det som staar lenger uti boka, for gjoer du det, vil du faa oppleve en sjebne som foerer til doed.

Med alle de kjaereste tanker bak,

Stig Svenson

Det foerste som slo Annike var hvem Katie var. Hadde Annike en uskjent soester? Eller var det ei eks av han? Hun tenkte i tre minutter paa saken, til hun droppet det. Boeker hadde jo av og til forord der de takket mennesker, men det betydde jo ikke at andre ikke kunne lese dem.

Det viste seg aa vaere tjue boeker i den serien. Annike Svenson la alle boekene oppi den roede esken. Hun kjente det kriblet i magen, og hun klarte ikke aa konsentrere seg om aa rydde mer. Hun tok boken 2009, gikk ut, og satte seg paa trappa. Hun leste dagene til 6. august, som var i dag.
Boken var skremmenes lik sin egen vaerdag. Men det var likevel stilig aa lese en bok, der hun virkelig kunne kjenne seg selv igjen i.

Boken var som en dagbok. Der det bare innehold de stoerste, og mest viktige, opplevelser.

Annike Svenson tenkte paa hvilken stor forfatter faren hennes hadde vaert. Hans ord var saa overtalene og troverdig, at han kunne faa hele Sverige til aa tro at en kylling hadde fire bein. Viss du saag en kylling med to bein, var det fordi at alle boendene likte aa spise kyllingbein til middag.

Annike ble òg provosert av hans overtalelses evner, og bestemte seg derfor aa ikke bla videre enn 6. august.

Dagene gikk, og det naermet seg skole start. Annike gledet seg ikke saa veldig aa begynne i 9. klasse. Hun hadde hoert rykter om at det var et av de mest kjedelige aarene i livet, og at de nye 8. klassingene var skrekkelige.

Wannabe ganstersoss. Hun kjente noen av de, og hun var ikke saerlig redd dem. Annike Svenson kunne vaere ganske stor i kjeften, om det var det som passet henne.

19. august har kommet, dagen foer skolen, og det ringer paa doeren.
Annike Svenson loeper ned trappene fra rommet, og aapner.
Prestesoennen Petter staar der.
Petter er som djevelen selv, noe som er litt ironisk. Han er òg en av de nye 8.klassingene som skal begynne. Broren hans, gaar ut fra ungdomskolen i aar – takk og lov -.

”Jeg har en beskjed fra gjengen!” sier han, som om han skulle vaere brevdua selv.

Annike Svenson ser matt paa den lille gutten som staar forand henne.
”De oensker ikke et ord fra deg, og de vil at du skal vise dem respekt!”

”Viss de respekterer meg, skal jeg ikke bry meg om de smaa vennene dine.”

Petter var ikke hoegere en 1.40 cm, og sjefen for gruppa dems var nok bare 10cm hoegere enn det igjen. Annike var i mellom 1.65 og 1.70.
”De behandler deg paa den maaten de vil!” svarer han, og Annike kan hoere han foeler seg litt truet.
”Hoer her Petterprest: deg og dine venner, har ikke begynt paa ungdomskolen, de vet ikke hva reglene er. Men jeg skal vaere snill nok til aa forklare deg de, enkelt og greit.
1. Respekter de du vil skal respektere deg.

2. de som har vert der lengre enn deg, er sjef.

3. vi er ikke redd for noen som helst ord.

4. ikke forvent at noen graater

5. noe som bare gjeller dere for meg: dere faar det det dere gir.”

Petter virket ikke som om han likte det Annike nettopp hadde fortalt han, og han forsvant med beskymringsfullt utrykk i ansiktet.