Kapitel 1: De tjue boekene

Annike ei fjorten aar gammel jente, var paa rommet og pakket de siste tingene hennes ned i esker.
Kaisa Svenson var moren hennes, og orket ikke lenger vaere i det samme huset til sin avdoede mann. Stig Svenson.

Stig Svenson doede da han var 45 aar av hjertestans, og lungebetenelse. Han var en av Sveriges beste forfattere, og kjenten personelig forfatteren av Milenium boekene, Stieg Haakon Larson.

Annike Svenson gikk paa loftet for aa hjelpe sin mor med ryddingen. Kaisa hadde sagt at hun ville beholde saa lite som mulig av ting som Stig Svenson hadde etterlatt. De sakene skulles legges opp i fem store, svarte soeppelsekker.
Ting som Annike eller Kaisa ville helst beholde eller trengte, ble satt i to roede esker, der det stod Annike paa den ene, og Kaisa paa den andre.

Det stod ogsaa en annen diger boks med ettiketten: USIKKER. Den var allerede ganske full av boeker og avisutklipp.

Moren hadde kommet langt med ryddinga og hadde fullt fire av de fem sekkene med gamle saker fra faren. Det var bare et hjoerne igjen. Det luktet mugg og gammelt kjoett. Det fristet ikke saerlig aa begynne. Kaisa lo, da hun saa utrykke til datteren, da hun satte seg i midten av syv store kasser. Kassene var raatne, og da Annike skulle til aa loefte lokket paa den ene, kroeyp det masse smaa maur og andre insekter.
Annike kunne ikke la vaere aa hyle.

Hun var fast bestemt over ar det saa lo oppi der forlengs var blitt spist opp, nok til at det kunne kalles soeppel. Annike Svenson fikk et stikk av daarlig samvittighet. Hun kunne ikke bare doemme faren hennes slik. Hun loeftet lokket paa kassen, flere insekter stroemmet ut, men hun gjorde saa godt hun kunne aa ikke bry seg om det.

Kassen inneholdt dusinvis av boeker. Hver bok med et aars tall. Alle boekene var utrolig nok uskadet for insekter. Hun tok boken 2009 ut. Og aapnet den bakerste siden.
Det var 365 sider i boka. Etterpaa slo hun opp til forordene.
Boka startet med:

Til min kjaere Katie

Dette er den unike boken, jeg bare har skrevet til deg.

Ta godt vare paa hele serien, og foelg noeye med instruksene:

Les kun et kapitell til dagen

Er du missfornoeyd med det som staar kan du stryke det, og skrive noe nytt i margen.

Om du gjoer dette, les alt det du har skrevet paa nytt igjen - og du vil faa deg en overaskelse!

Ikke les lenger enn til den dagen du har kommet, og aldri les det som staar lenger uti boka, for gjoer du det, vil du faa oppleve en sjebne som foerer til doed.

Med alle de kjaereste tanker bak,

Stig Svenson

Det foerste som slo Annike var hvem Katie var. Hadde Annike en uskjent soester? Eller var det ei eks av han? Hun tenkte i tre minutter paa saken, til hun droppet det. Boeker hadde jo av og til forord der de takket mennesker, men det betydde jo ikke at andre ikke kunne lese dem.

Det viste seg aa vaere tjue boeker i den serien. Annike Svenson la alle boekene oppi den roede esken. Hun kjente det kriblet i magen, og hun klarte ikke aa konsentrere seg om aa rydde mer. Hun tok boken 2009, gikk ut, og satte seg paa trappa. Hun leste dagene til 6. august, som var i dag.
Boken var skremmenes lik sin egen vaerdag. Men det var likevel stilig aa lese en bok, der hun virkelig kunne kjenne seg selv igjen i.

Boken var som en dagbok. Der det bare innehold de stoerste, og mest viktige, opplevelser.

Annike Svenson tenkte paa hvilken stor forfatter faren hennes hadde vaert. Hans ord var saa overtalene og troverdig, at han kunne faa hele Sverige til aa tro at en kylling hadde fire bein. Viss du saag en kylling med to bein, var det fordi at alle boendene likte aa spise kyllingbein til middag.

Annike ble òg provosert av hans overtalelses evner, og bestemte seg derfor aa ikke bla videre enn 6. august.

Dagene gikk, og det naermet seg skole start. Annike gledet seg ikke saa veldig aa begynne i 9. klasse. Hun hadde hoert rykter om at det var et av de mest kjedelige aarene i livet, og at de nye 8. klassingene var skrekkelige.

Wannabe ganstersoss. Hun kjente noen av de, og hun var ikke saerlig redd dem. Annike Svenson kunne vaere ganske stor i kjeften, om det var det som passet henne.

19. august har kommet, dagen foer skolen, og det ringer paa doeren.
Annike Svenson loeper ned trappene fra rommet, og aapner.
Prestesoennen Petter staar der.
Petter er som djevelen selv, noe som er litt ironisk. Han er òg en av de nye 8.klassingene som skal begynne. Broren hans, gaar ut fra ungdomskolen i aar – takk og lov -.

”Jeg har en beskjed fra gjengen!” sier han, som om han skulle vaere brevdua selv.

Annike Svenson ser matt paa den lille gutten som staar forand henne.
”De oensker ikke et ord fra deg, og de vil at du skal vise dem respekt!”

”Viss de respekterer meg, skal jeg ikke bry meg om de smaa vennene dine.”

Petter var ikke hoegere en 1.40 cm, og sjefen for gruppa dems var nok bare 10cm hoegere enn det igjen. Annike var i mellom 1.65 og 1.70.
”De behandler deg paa den maaten de vil!” svarer han, og Annike kan hoere han foeler seg litt truet.
”Hoer her Petterprest: deg og dine venner, har ikke begynt paa ungdomskolen, de vet ikke hva reglene er. Men jeg skal vaere snill nok til aa forklare deg de, enkelt og greit.
1. Respekter de du vil skal respektere deg.

2. de som har vert der lengre enn deg, er sjef.

3. vi er ikke redd for noen som helst ord.

4. ikke forvent at noen graater

5. noe som bare gjeller dere for meg: dere faar det det dere gir.”

Petter virket ikke som om han likte det Annike nettopp hadde fortalt han, og han forsvant med beskymringsfullt utrykk i ansiktet.