viernes, 18 de septiembre de 2009

Kapittel 8. Da historien sluttet

6. september 09
Alex hadde tatt igjen Elisabeth.
Se satt på en stein sammen, og frøs rumpa til is.
Elisabeth var helt rød i kinnene, og hadde rød øyne. De satt sånn veldig lenge, og stille. Alex så på Elisabeth.
Hun var pen, det var synd hun hadde opplevd alt denne faenskapen.
- Hva tror du skjer nå? spurte han henne.
- Hva mener du?
Alex forklarte om flasken. Elisabeth reaksjon var ikke som han hadde trodd. Hun ble veldig hysterisk.
- Tror du mamma kommer til å drikke fra den? Alex trakk på skuldrene. Han hadde ikke regnet med det, men vurderte det.
- Helvete.
- Hva? spurte Elisabeth engstelig. Det var store muligheter til at moren ville hoppe sitt siste hopp hun også.
Han kunne være ansvarlig! Han kunne bli tiltalt! Han kjente svetten renne nedover ryggen.
I huset der Elisabeth bodde lå det to lik i sengen. Drept av forgiftelse. Flaska som hadde tatt livet av dem lå knust på gulvet, mye av vesken lå der også. Motivet var ganske koselig. Kvinnen lå i armkroken til en mann i femtiårene. Hode hadde dettet på siden, og lå bakover. Hode til mannen lå oppå hennes. Han klarte tydeligvis å holde glasset ennå.
- Skal vi til huset ditt? spurte Alex.
Elisabeth ristet på hode.
- Jeg vil ikke inn dit igjen.
- Men søsteren din da?
Hun overnattet hos en venninne, men dette burde jo likevel politianmeldes.
Elisabeth så trist på Alex.
- Jeg vil vekk herfra. Alex la armene rundt henne.
- Da reiser vi.

martes, 15 de septiembre de 2009

Kapittel 7. Hvis enden er god, har pulveret virket

6. september 09
Jentene hadde øket i populærgraden likevel, men bare så vidt.
Da de hadde vært på sterkeste møtte de Alex igjen. Han besøkte noen kompiser av han, og satt uti skolegården. Kasandra og Elisabeth kom ut fra skolen, da deres blikk møttes.
- Jeg ante ikke at du gikk her, sa han da jentene hadde kommet nærmere.
- Nei vel, svarte Elisabeth uten noe mer.
- Går det bra hjemme?
Hun stoppet opp og tenkte. Faren hadde ikke presset henne til noe, voldtatt henne, skjenket henne, krevd betaling eller noe. Noe var merkelig forbedret. Hun hadde faktisk vært lykkelig! Så kom hun på at det var selvsagt at han hadde vært sammen med en gammel kjenning, som i dag var en kjent men likevel ukjent hallik. I dag skulle han være hjemme igjen, og helvete skulle brake løst.
- Jo da. Alex hørte tvilen i stemmen hennes, men han kunne òg se at hun ikke hadde sminke og heller ingen sår. Alex måtte smile. Livet hans, hadde godt noe lunde bedre. Det var han glad for.
Elisabeth gikk hjem igjen. Og for første gang fikk hun ser faren sin i en edru tilstand. Han snudde seg, for å se hvem som kom gjennom døra.
- Der er du lille hora mi!
Elisabeth visste ikke helt hva hun skulle gjøre.
- Jeg kan forstå at du ikke har jobbet. Siden du har fått fri. Men nå som jeg er tilbake er det ut på jobb igjen.
Elisabeth sukket, noe som Herman hadde glede av. Han lo.
- Jeg synes jaggu meg jeg skal forfriske minnet litt for deg i kveld.
Ja tusen takk du…

Kvelden la seg, og naboene kunne høre skrik fra soverommet. Men det var ikke bare naboene som kunne høre skrikene. I buskene hadde også Alex gjemt seg. Han hadde hatt en sterk følelse at noe var galt. Han visste òg at hun var prostituert, så han var ikke i tvil hva lydene var.
I
nne satt Elisabeth bunnet fast til sengen. Han hadde festet armene på hver sin side av kanten, og beina på de to nederste kantene. Hun var hjelpesløs. Hun hadde et lommetørkle i kjeften, noe som hindrett henne i å puste og skrike. Likevel var smertene så sterke at hun skrek likevel
. Det skar dypt inni hjertet til Alex.
Han følte seg så sint! Nei! Rasendes!
Hun kunne ikke bli toturert på denne måten!Han visste ikke om faren hadde et våpen derfor turte han ikke bare brase inn og hogge av hode på han. Ikke hadde han øks heller. Men om så, ville det vært en dårlig metode å gjøre det på.
Han reiste seg litt opp får å se igjennom det ene vinduet.
Alkohol.
Det var ikke lite heller.
Så fikk han plutselig en ide!
” ÅÅÅÅRH!”
Han stirret et sekund på det hvite huset hennes, før han løp som en vind hjem.

Han hadde hatt en fest i går, så han hadde noen rester igjen.
Han la alt oppi den dyreste flasken, og hentet en mengde smerte stillende fra medisinskapet. Han knuste tablettene til pulver og helte det oppi.
Dette var nødt til å føre til suksess!
Han kledde seg fint, og løp så videre til huset til Elisabeth igjen.
Han rettet seg, og fikk igjen pusten da han så ringte på dørklokka.
Han så på mobilen, den var midnatt. Alex forsto at dette var feil tidspunkt å leke dørselger, men det var nå det gjaldt.
Det tok hele ti minutter før noen kom og åpna. Det var rett før Alex skulle gå.
Det var ei dame som kom og åpna. Hun så enda mer slitt ut enn det Elisabeth hadde gjort. Øynene hennes var gamle. Det så ut som hun skulle være over tusen år. Hun hadde ikke sovet på en stund. Hun manglet mange deler av håret, som om noen skulle ha revet det av.
- Hva er det?
Det var så vidt hun klarte å puste.
Han hadde tenkt å slutte å spille.
- Vil du ha hjelp?
- Hva mener du? Vi har da ingen problemer?
- Slutt og kødd! Jeg vet hva som skjer inne hos dere.
Hun stod lenge å stirret på Alex.
” AAAAAAAAAAAAAAAAHHHH!!!”
Begge knep sammen øynene da de hørte Elisabeth skrike.
- Hva kan du gjøre?
- Alt som trenger å skje, er at du sørger får at han får i seg dette.
- Så enkelt? Hun så nervøs ut, samtidig skeptisk, men Alex nikket.
- Er enden god, har pulveret virket.
”NEEEEEEEEIIIIIIII ÅÅÅÅÅRRRHHH!!!!!”

Alex rakte vesken til henne, moren tok i mot det.
Alex spurte hvor fort hun skulle klare å fikse det.
Hun svarte med at det ville nok ta bare noen få minutter om hun var heldig.
Alex skulle gjemme seg i busken. De avtaltes å møtes der om en halvtime.

Moren lukket døren. Hun var blek som snøen. Kunne han være skytsengelen forkledd i dødskjole?
Hun så på flasken. Det stod at det var fra Glenfardals. Det var ikke første gang at den var i huset.
Hun lurte litt på hvordan han skulle komme får å drikke det. Det burde ikke være så vanskelig, men skulle hun bare avbryte kosen, og risikere å bli skada selv? JA! I dag skulle dette ta slutt! Om bare pulveret virket!
Hun kunne høre de små klynkene fra Elisabeth. Da hun forsiktig banket på døren.
Hun kunne høre at Herman stoppet. Elisabeth gråt.
Herman gryntet, før han ropte om hva hun ville.
- Jeg har en gave til deg! svarer hun.
Det blir stille i noen sekunder. Hun holder pusten.
Hun skvetter da døra foran henne smatt opp. Herman var naken, og det bustete skjegget hans var over alt.
- Åh, sukket han.
- Jeg hadde håpet på at du var naken.
Kona hans var redd han, men hun ville gjøre alt for siste innsats.
- Jeg kan alltids bli det… smiler hun, og smaler øynene.
Herman gliser.
Hva var overraskelsen?
Hun løftet flaska til han.
- Jeg har tigget så mye og kjøpt denne.
Han likte det, og gliste enda bredere.
- Men jeg håpte at du kunne slippe din datter fri, og kose med meg i stede? Bare for denne dagen?
Smilet til Herman forsvant. Han var ikke helt sikker på om han kunne stole på kona si. Han tenkte på prisen. Han likte ikke å gjøre slik som kvinnene ba han om, men han kunne jo gjøre et eneste unntaket i dag? Så han smilte igjen. Jo, kanskje. I dag så.
Han gikk tilbake på soverommet.
- Du var heldig der, lille jente! Du skal slippe unna for i dag. Mor di ofret seg.
Han knyttet henne opp.
- Pigg av nå! Og ikke dukk opp før jeg roper på deg!
Hun løp ut døra. Og løp bortover gata. Alex så henne og løp etter henne.

Moren holdt pusten, men prøvde så godt hun klarte å smile. Hun kledde av seg, og sammen gikk de til soverommet.
De satt sammen og for første gang kunne hun føle seg som en vanlig kone, til en helt vanlig ektemann. Men slik var det ikke. Hun hadde jo tenkt til å ta livet av han..

- Skal jeg hente et glass eller skal du drikke rett fra?
- Hva med to glass? La oss være som en skikkelig familie?
Moren fikk frysninger over ryggen.
- Ja.. ehm… hvorfor ikke?
Han måtte ikke ane noe mistenkelig. Hun kunne ikke bytte om, for han ville med en gang lukte forskjell.
- Skal jeg også få, mener du?
Han smilte, og nikket.
Hun fikk flashback, av alt hun hadde opplevd. Det var minner som var for vanskelige til å glemme. Hun tenkte på alle gangene hun hadde prøvd å rømme, ta selvmord, og gjemt seg. I overvekt, var ikke livet noe verdt å leve. Hun kunne jo leve i fred, om hun koste seg denne flaska sammen med hennes mann.

viernes, 11 de septiembre de 2009

Kapittel 6. All status forsvant i et vindkast

29. august 09


Mange dager gikk, og jentene hadde det fint sammen. I hvert fall på fritiden. Men denne dagen ble annerledes.
Elisabeth holdt alltid øye med Kasandra på skolen, men ikke i dag. Kasandra kom ikke, og var sikkert hjemme. Elisabeth visste ikke grunnen. Hun visste at hun hadde fått streng beskjed om å ikke komme på besøk, men hun hadde en så sterk følelse om at det var det Kasandra ville. Elisabeth visste hvor hun bodde, og rett etter skoletid, ringte hun på døra hennes. Hun la merke til at på huset lå det en diger plakat der det stod: TIL SALGS.
Huset var digert, og minnet om et pallass. Da Elisabeth så skilte lurte hun på om familien skulle kjøpe et ENDA større hus. Var det egentlig mulig i Stavanger? Det er Kasandra som kommer og åpner. Hun har tårer i øynene.
- Hva gjør du her?! prøver hun å rope.
- Jeg vet at jeg ikke har lov til å komme, men jeg forstod at det var noe galt, så jeg bestemte meg får å gjøre det likevel.
Kasandra står bare og stirrer trist på Elisabeth.
- Det spiller ingen rolle nå uansett… sukker hun, og slipper Elisabeth inn.
Alle møblene er satt i brune pappesker. Klærne til Kasandra var lagt oppi dusinvis av MODE og ONLY poser. Huset innvendig var nesten dobbelt så stort, enn det det så ut utenfra. Men det var muligens på grunn av at det var så tomt? Det var ikke et eneste bilde på veggene. Og tre fjerdedeler av alle eskene sto det: SELGES. Resten av eskene stod det BEHOLDES. Hvorfor skulle de selge så mye?
Elisabeth fikk lov til å komme på rommet til Kasandra. De satt seg i sengen, men vekslet ikke et ord til hverandre.
- Hva ar skjedd? spurte Elisabeth etter en stund.
- Pappa har gått konkurs, svarte hun kort. taushet.
- Nå har vi ingen penger.
Hun gråt. Stakkars jente.

Dagene gikk og hun kunne ikke lenger skule det ved å ikke komme på skolen. Hele skolen fikk vite at den fineste, smarteste, sexieste, og heldigste jenta hadde mistet alt status i et eneste vindkast.
Klokhet og skjønnhet hjalp ikke lenger. Det virket som om penger var alt her i verden. Alle vennene hennes vendte ryggen til henne, og hun var alene i friminuttene. Elisabeth kom forsiktig til henne. Hun hadde ikke mistet noe av sin ”berømthet” siden hun likevel var nederst på rankstigen. Kasandra lot henne komme innpå seg.
- Se alltid lyst på saken, oppmuntret Elisabeth henne.
Kasandra sa ingenting, men så på Elisabeth.
- Nå kan du leve! Du kan spise hva du vil! Trene når du vil! Kle deg hvordan du vil, vel så mye du har råd til. Du kan si hva du vil! Du kan være med dem du vil! Du kan faen meg leve! Kasandra kunne ikke la være å trekke på smilebåndet.
- Du har faktisk et godt poeng! Kasandra ga Elisabeth en stor klem.
- Takk hva skulle jeg ha gjort uten deg?!
- Bare hatt det litt kjipere.
Så lo dem.

martes, 8 de septiembre de 2009

Kapittel 5. Husker ingenting, så alt er tilgitt

17. august 09

Elisabeth satt igjen på skolebenken og pakket engelskboka fint i den hvite rema1000posen hun hadde som skole sekk. Klasserommet luktet svette, og manglet vinduer. Klassen hadde nettopp hatt gym, og det var ikke mange av jentene som kledde av seg og gikk i dusjen.
Elisabeth hadde en god karakter i kroppsøving, for hver dag løp hun en lang tur rundt Mosvannet. Noe som var tre komma to kilometer. Hun klarte det blankt på mindre enn et kvarter. Det tok tjue minutter å gå til vannet fra skolen men også denne delen jogga hun.
Da hun hadde løpt halvveis, ble stoppet av Kasandra.
- Hva er det du vil? spurte Elisabeth stødig.
- Være med deg, svarte Kasandra.
Elisabeth lo tørt.
- Jeg tviler…
- Jeg mener det! Jeg… hun stanset.
- …mener det. Kasandra så ned på bakken, og festet blikket på skoene sine.
Elisabeth så mistenkelig på henne. Hun stolte ikke på noe menneske egentlig. Men hun hadde ingenting å tape heller. Bokstavelig talt.

Kasandra var også god i gym, og klarte å løpe i samme tempo som Elisabeth rundt vannet. De bestemte seg for å møte hverandre i fritiden. Det måtte være veldig klart at ingen fikk vite om det. Elisabeth syntes at det virket litt fake, men det gjorde for så vidt ikke noe. Elisabeth hadde det i hvert fall litt gøy da hun var sammen med Kasandra. De gikk til Sandes, og shoppet normale klær til Elisabeth. Kasandra lærte litt om mote til hennes nye venn. Hun forklarte at hun egentlig ikke likte det, men det var viktig å vite litt. De drakk brus på Burger King, og spiste pizza på Dolly Dimpels. Men i denne restauranten fikk Elisabeth øye på en gammel kjenning. Gutten som hadde slått henne!

Alex la også merke til den vakre jenta som satt ved siden av ei anna jente, som tydeligvis hadde masse penger. Han kom mot jentene. Elisabeth hadde bare festet blikket på han, men bevegde seg ikke.
- Hvordan går det med deg? spurte han henne.
Kasandra fikk òg øyne på han utrolig kjekke gutten. Kasandra mønstret denne mystiske gutten, som tydeligvis kjente ei jente som ingen egentlig ville kjenne.
Elisabeth tok seg på kinne.
- Joa, det går bra med meg. svarte hun, men ikke med så mye tro i stemmen.
- Får jeg slå meg ned? spurte han.
Kasandra skulle til å si ja, men Elisabeth kom henne i forkjøpet.
- Nei! Eller jo, men da drar jeg.
Kasandra så forundret på henne. Vel, om det var slik hun reagerte til alle vennene sine, var det ikke så rart at hun ikke hadde så mange. Jentene fikk lov til å spise ferdig, og Alex forlot lokalet.

sábado, 5 de septiembre de 2009

Kapittel 4. Hennes sanne jeg, var en annen


1. Mars
Kasandra var på vei hjem igjen.
Hennes lange blonde hår blafret i vinden der hun gikk med gjengen sin. Kjæresten hennes, Steffen, holdt armen over skulderen hennes mens de snakket om hvor stygg Elisabeth hadde sett ut med det rutete skjørtet sitt, som ikke hadde matchet toppen hennes.
- Den hora har jo ikke peiling på noe som kalles mote og klesstil, hadde hun forklart til de kule vennene hennes.
Kasandra var definitivt den vakreste og deiligste på skolen. Hun hadde msn-adressen til alle på skolen. Hun strålte av masse selvtillit, smilte hele tiden, og selv om hun brukte masse sminke var det så pent lagt på at det ikke syntes. Hun var tynn, men hadde muskler. Hun var ingen bodybuilder, men hadde nok av muskler. Hun hadde smaragdgrønne øyne, og brun hud. Eller brun nok til at det så ut som om hun hadde vært nylig i Syden hele året. Hun var halvt spanjol, på mor sin side. Hun hadde bodd der i fem år fra hun fylte syv. Noe som betydde hun kunne snakke flytende spansk.
Familien hennes var svært rik, og de eide fire hester. Hun eide en Andalucia. En hvit vakker hest, med langt sølvfarga hår.
Hun var kjempeflink med hester, og var vant å vinne alle konkurranser som inneholdt hest. Det var ingen tvil hva hun skulle bli.
Hun var nesten alltid opptatt. Hun festet, røykte, jogget, klinte, hengte ut, shoppa og med masse mer. I tillegg fikk hun topp karakterer på skolen, og holdt på med karate. Og selvsagt holdt hun med Dreamcatcher. Som var navnet på den hvite hesten hennes.
Hver lørdag besøkte hun sin beste venninne Frida. Hun bodde på landet og hadde en hestefarm. Sammen gikk de en lang tur med hestene sine.
Det var faktisk den eneste dagen i uka Kasandra var lykkelig. Hun kunne være seg selv! Hun trengte ikke sminke! Hun trengte ikke og gjemme seg inni et skall! Hun kunne snakke om ting hun faktisk brydde seg om! Hun kunne snakke om problemer hun hadde! Hun kunne snakke om alt, som hun ellers ikke kunne. Da hun måtte hjem… gråt hun…
- Du skulle bare visst! Du aner ikke hvor stress det er å følge moten hele tiden!
Frida nikket, for å vise at hun ennå fulgte med henne.
- Jeg gir jo faen i mote! Men det kan jeg jo ikke si! Da går jo alt bare galt!
De hadde slått seg ned ved et seter, og tok opp matpakken.
- Jeg skulle ønske jeg ikke var så rik, og at jeg faktisk var noe feitere! Da slipper jeg å trene så voldsomt, og sulte hver kveld. Det er så vanskelig!
Hun la hode i hendene sine. Frida la en arm over skuldra hennes.
- Hvor lenge må jeg ha det slik?
- Hva ønsker du? Hvordan ønsker du å leve?
Kasandra hadde klaget over det forferdelige livet sitt, og hvor mye hun ønsket å forandre det, men likevel hadde hun ikke tenkt på hvordan hun ville ha det. Kasandra så på venninnen hennes.
- Jeg vet ikke riktig egentlig.
- Kjenner du noen som har det verre? Som kan trenge en venn?
Kasandra kom til å tenke på den motemanglede Elisabeth. Som egentlig smilte hele dagen lang på skolen. Uten venner.
- Ja kanskje…
- Du kan jo snakke med henne da?
- Men hun er jo den mest upopulære jenta på hele skolen? Hva vil folk tro?
Frida så strengt på venninna si.
- Visst du alltid er så redd for hva folk tror om deg? Hva er det å leve for?
Kasandra hadde reist hjem igjen, og tenkt på hva Frida hadde fortalt henne. Kanskje skulle hun treffe Elisabeth.
Men ingen skulle få vite det!

jueves, 3 de septiembre de 2009

Kapittel 3. Bedre litt for sent enn altfor

23. februar 09Hun kom inn døra. Hun var litt for sen. Verre var det at hun ikke hadde skaffet seg et eneste øre. Hun var redd for sin sjebne, da hun gikk inn i stua. Der stod han. Herman Slottsveer. Han var faren til den brunhårede jenta med halvlangt bølgete hår med mørkeblå øyne. Hun skalv. Hun visste egentlig hva som skulle skje. Det var nesten verre.
som skulle skje. Det var nesten verre.
- Hvor mye har du? spurte han. Hun kunne bare se vekk. Hun kunne lukte spriten fra han. Han sjanglet mot henne. I høyre hånd holdt han en tom ølflaske. Han knuste den mot stuebordet. Han kom nærmere og sto bare en meter unna henne, da moren kom i utsetning. Herman løftet flaska.
flaska. Moren stilte seg mellom dem, slik at flaska traff henne isteden. Datteren kunne høre moren skrike av smerte. Hun løp til rommet sitt, låste døren, og satte kommoden foran døra. Hun satte seg foran kommoden og gråt.
Moren måtte alltid redde henne fra å få den verste julingen. Hun kunne høre faren kjefte og banne, mens moren gråt og skrek. Så ble det stille. kjefte og banne, mens moren gråt og skrek. Så ble det stille.

Elisabeth hadde ikke det beste livet man kunne tenke seg. Dette skjedde mer eller mindre vær dag. Hun hadde ofte vondt i magen, og i underlivet. Det var ikke bare kjøpere som tok på henne, og gjorde hva de ville. Faren også. Han var til og med verre enn kjøperne. Han sa at han skulle bare venne henne til hvordan skikkelig smerte kjentes, slik det ikke skulle komme som en overraskelse om det så skjedde. Hun hadde rifter på innsiden av lårene, på brystet og magen.
Søsteren hennes var heldigere. Hun var engelen.
Hun var ikke gammel nok til å få samme behandlingen som Elisabeth, men hun var klar over hva som skjedde med Elisabeth og moren. Hun stengte det likevel ute. Hun fikk mer frihet enn elisabeth også. Hun fikk komme ut fra rommet, uten å bli voldtatt. Naboene hadde ofte reagert på støy og uro, og tilkalt politiet. Faren hadde rømt gjennom bakdøren. Moren hadde bare forklart at det var en innbruddstyv, men ingenting var stjålet. Politiet var overasket over hvor mye en innbruddstyv gjorde skade på folkene som bodde der, uten å drepe dem. Fikk de tid til slike ting?
Etter politiet hadde dratt og Herman hadde kommet hjem etter en eller tre timers tur på baren, enda mer full enn det han var da han forlot huset, kom han hjem.
Moren hadde lagt seg i dekning i senga. Faren var som regel for full til å legge seg med henne. Men de dagene han klarte det, ble det bare mer smerte på henne. Stakkar.

Hver dag levde Elisabeth i et sjansespill. Hun og resten av familien – unatt faren da – levde i angst og spenning dagen lang. Å være redd og skjelven dagen lang var ikke sundt for noen sjel. Det var rart at hun ikke hadde utviklet angst for lenge siden, og ennå var sterk som et fjell.

lunes, 31 de agosto de 2009

Kapittel 2. Døden etter livet


1.juli

Da Alex mer eller mindre våknet, følte han seg så mye bedre.
Han kjente at han hadde en bandasje rundt hode, og at ryggen hans verket, men ellers hadde hun det helt fint.
- Hvordan går det med deg? spurte Thomas da han åpnet øynene.
Alex kjente seg litt ør, men smilte til Thomas uten å si noe.
Thomas og Steffen begynte å le. Slik de gjorde da de var usikre eller nervøse.
- Tror du på døden etter livet? spurte Alex vennene.
- Du mener vel livet etter døden?
Alex ristet på hode. Kameratene så på hverandre. Det hadde de aldri tenkt på, så de svarte han ikke.
Alex prøvde å le, men fikk forferdelig vondt i hode av det. En lege kom inn i rommet. Han snakket på engelsk.
- God aften, mine herrer. Jeg kommer får å opplyse om at du har fått en mild hjernerystelse, forklarte legen. Han tar frem en blokk og en penn.
- Hva heter du?
- Alex Myhre.
- Hvor gammel er du?
- 16.
- Hvor kommer du fra?
- Norge.
Legen så på pasienten sin gjennom sine firkantete briller. Han hadde grått hår, guttene tenkte at han måtte være nær pensjons alder.
- Kan jeg få nummeret til en av deres foresatte? Alex ville ikke at turen deres skulle bli ødelagt på grunn av dette, så han tok ingen sjanser.
- Nei, ingen av våres foreldre har mobil eller hustelefon nummer.
Legen så overasket på guttene.
- Really?
Han var på vei til å gå igjen.
- Kan jeg få stille deg et spørsmål? spurte Alex.
Legen snudde seg i døra.
- Tror du på døden etter livet?
Legen så forvirret på gutten, og nikket.
Steffen og Thomas fikk vite at Alex kunne gå ut tidlig på morgendagen, men at han måtte nok bli over natten. Steffen og Thomas tok farvel med Alex litt over elleve.

2.juli
Neste dag klokken halv åtte, fikk Alex et overraskende besøk.
- Hey, how are you man? Det var solisten i Linkin Park!
Alex prøvde å reise seg, men artisten tok opp en hånd.
- What fucking happened? Alex trakk på skuldrene.
- I dunno.
Det ble stille en stund, men etter stillheten begynte de å diskutere om alt mulig rart. Aller mest om The Ladies Bedroom.
- Har du tid til damer? spurte Alex nysgjerrig.
- Nei. Jeg hater ikke kvinner, jeg ser dem heller ikke som objekter, men de er for å pule med. Ikke noe annet. Jeg sier ikke at det er det eneste de duger til. Men det er det eneste jeg duger til når det gjelder dem.
Så lo dem.
- Når du er i musikkbransjen, har du ikke tid til annet, enn til deg og bandet. Så da må du aldri få et forhold til noen andre. Det kommer bare til å skape problemer. Du kommer også til å knuse mange hjerter.
- Hva mener du?
- Når du knuller damer, forventer de med at du ringer. Det må du aldri gjøre. Du kan selv tenke ut hvorfor. Alex nikket. Solisten skulle til å dra igjen.
- Dude? Can I get your number?
Solisten skoggerlo.
- Yes, but don’t expect me to call you. Så blunket han og kastet et kort til Alex. - Just one more question?
- Yes?
- Do you believe of the death after life?
- Yes.
17. juli 09
Tiden hadde gått. Og Alex var hjemme igjen i Norge. Han lå i sengen. Det var fredag kveld. Han tenkte på alt han måtte legge bak seg.
Han hadde blitt forelsket. I ei jente som han senere hadde ligget med samme kveld.Hun hadde stjålet fem hundre spenn fra lommeboken hans, og forsvunnet. Han hadde møtt henne nok en gang på den samme plassen…

23. februar 09
Alex satt på barstolen. Han og bandet hadde hatt en liten konsert for dem, og tjent to tusen hver. Baren var upopulær, og tiltrakk seg ikke mange folk. Men det fantes en vakker jente på en av stolene nærmest baren. Hun hadde halvlangt bølgete hår. Huden hennes var som bjørkeneve, kroppen var myk og rund. Hun hadde et rødt miniskjørt og en topp med svær utrigning rundt brystene. Hun kunne ikke være veldig gammel. Fjorten kanskje? Hun hadde store bryster i hvert fall.
Alex gikk mot henne, og fikk sitte på en stol ved siden av han. Hun hadde triste øyne, tenkte Alex. De var mørkeblå. Ansiktet hadde en firkantet form, med en søt rund munn, liten nese, og hun hadde pannelugg. De hadde begynt å prate, og det endte med at hun fikk bli med på rommet hans.
Alex håpte at han kunne ta rundt kroppen hennes, men våknet da han oppdaget at hun ikke var i sengen med han. Hun hadde forlatt rommet uten noe annet. Bortsett fra at lommeboken som lå ved siden av sengen, manglet fem hundre kroner.
Han fikk lyst til å kalle henne skitne hore, men han hadde falt for henne. Han visste at han hadde gjort noe kriminelt, men ingen trengte jo å vite det.
Han var i hvert fall stum en stund. Det tok og noen dager før han ble seg selv igjen. En uke etterpå spiller de konsert på den samme baren, jenta er der igjen.
Alex går til henne. Hun står og snakker med en eldre mann, men Alex røsker til henne. - Er du ei hore? hveser han.
Øynene hennes er tristere enn vanlig. Alex la merke til all sminken hun hadde i ansiktet. Han oppdaget at noe av brunkrempudderet hadde duttet av. Huden var ikke lenger besj. Men blå!
- Hva faen er det som har skjedd med deg?
Jenta ser redd på Alex, men tar han i kragen. Hun fører han inntil gangen til toalettene. Alex gjentar det han hadde sagt.
- Det er ingenting. Du skal ikke bry deg! roper hun fortvilet.
- Er det noen som slår deg?
- Du skal ikke bry deg, sa jeg!
Jenta gråter. Tårene renser resten av sminken. Det er tydelig at hun har fått juling. Alex får dårlig samvittighet over den lille jenta. Han vet ikke helt hva han skal si.
- Du er prostituert? Er du ikke?
Hun så på han. Hun hadde gåsehud på ryggen. Hun skalv faktisk.
Så så hun ned. På vei ned møtte hun øynene til en annen mann bak Alex. Øynene ble flyttet fra tristhet til panikk.
- Slå meg!
- Hva?
- Slå meg nå! Skyndt deg!
Alex kunne se hun var fryktelig redd. Så helt automatisk slappet han til henne. Hardt!
Hun falt på gulvet, og reiste seg ikke.