Kapittel 5. Husker ingenting, så alt er tilgitt

17. august 09

Elisabeth satt igjen på skolebenken og pakket engelskboka fint i den hvite rema1000posen hun hadde som skole sekk. Klasserommet luktet svette, og manglet vinduer. Klassen hadde nettopp hatt gym, og det var ikke mange av jentene som kledde av seg og gikk i dusjen.
Elisabeth hadde en god karakter i kroppsøving, for hver dag løp hun en lang tur rundt Mosvannet. Noe som var tre komma to kilometer. Hun klarte det blankt på mindre enn et kvarter. Det tok tjue minutter å gå til vannet fra skolen men også denne delen jogga hun.
Da hun hadde løpt halvveis, ble stoppet av Kasandra.
- Hva er det du vil? spurte Elisabeth stødig.
- Være med deg, svarte Kasandra.
Elisabeth lo tørt.
- Jeg tviler…
- Jeg mener det! Jeg… hun stanset.
- …mener det. Kasandra så ned på bakken, og festet blikket på skoene sine.
Elisabeth så mistenkelig på henne. Hun stolte ikke på noe menneske egentlig. Men hun hadde ingenting å tape heller. Bokstavelig talt.

Kasandra var også god i gym, og klarte å løpe i samme tempo som Elisabeth rundt vannet. De bestemte seg for å møte hverandre i fritiden. Det måtte være veldig klart at ingen fikk vite om det. Elisabeth syntes at det virket litt fake, men det gjorde for så vidt ikke noe. Elisabeth hadde det i hvert fall litt gøy da hun var sammen med Kasandra. De gikk til Sandes, og shoppet normale klær til Elisabeth. Kasandra lærte litt om mote til hennes nye venn. Hun forklarte at hun egentlig ikke likte det, men det var viktig å vite litt. De drakk brus på Burger King, og spiste pizza på Dolly Dimpels. Men i denne restauranten fikk Elisabeth øye på en gammel kjenning. Gutten som hadde slått henne!

Alex la også merke til den vakre jenta som satt ved siden av ei anna jente, som tydeligvis hadde masse penger. Han kom mot jentene. Elisabeth hadde bare festet blikket på han, men bevegde seg ikke.
- Hvordan går det med deg? spurte han henne.
Kasandra fikk òg øyne på han utrolig kjekke gutten. Kasandra mønstret denne mystiske gutten, som tydeligvis kjente ei jente som ingen egentlig ville kjenne.
Elisabeth tok seg på kinne.
- Joa, det går bra med meg. svarte hun, men ikke med så mye tro i stemmen.
- Får jeg slå meg ned? spurte han.
Kasandra skulle til å si ja, men Elisabeth kom henne i forkjøpet.
- Nei! Eller jo, men da drar jeg.
Kasandra så forundret på henne. Vel, om det var slik hun reagerte til alle vennene sine, var det ikke så rart at hun ikke hadde så mange. Jentene fikk lov til å spise ferdig, og Alex forlot lokalet.