1. Mars
Kasandra var på vei hjem igjen.
Hennes lange blonde hår blafret i vinden der hun gikk med gjengen sin. Kjæresten hennes, Steffen, holdt armen over skulderen hennes mens de snakket om hvor stygg Elisabeth hadde sett ut med det rutete skjørtet sitt, som ikke hadde matchet toppen hennes.
- Den hora har jo ikke peiling på noe som kalles mote og klesstil, hadde hun forklart til de kule vennene hennes.
Kasandra var definitivt den vakreste og deiligste på skolen. Hun hadde msn-adressen til alle på skolen. Hun strålte av masse selvtillit, smilte hele tiden, og selv om hun brukte masse sminke var det så pent lagt på at det ikke syntes. Hun var tynn, men hadde muskler. Hun var ingen bodybuilder, men hadde nok av muskler. Hun hadde smaragdgrønne øyne, og brun hud. Eller brun nok til at det så ut som om hun hadde vært nylig i Syden hele året. Hun var halvt spanjol, på mor sin side. Hun hadde bodd der i fem år fra hun fylte syv. Noe som betydde hun kunne snakke flytende spansk.
Familien hennes var svært rik, og de eide fire hester. Hun eide en Andalucia. En hvit vakker hest, med langt sølvfarga hår.
Hun var kjempeflink med hester, og var vant å vinne alle konkurranser som inneholdt hest. Det var ingen tvil hva hun skulle bli.
Hun var nesten alltid opptatt. Hun festet, røykte, jogget, klinte, hengte ut, shoppa og med masse mer. I tillegg fikk hun topp karakterer på skolen, og holdt på med karate. Og selvsagt holdt hun med Dreamcatcher. Som var navnet på den hvite hesten hennes.
Hver lørdag besøkte hun sin beste venninne Frida. Hun bodde på landet og hadde en hestefarm. Sammen gikk de en lang tur med hestene sine.
Det var faktisk den eneste dagen i uka Kasandra var lykkelig. Hun kunne være seg selv! Hun trengte ikke sminke! Hun trengte ikke og gjemme seg inni et skall! Hun kunne snakke om ting hun faktisk brydde seg om! Hun kunne snakke om problemer hun hadde! Hun kunne snakke om alt, som hun ellers ikke kunne. Da hun måtte hjem… gråt hun…
- Du skulle bare visst! Du aner ikke hvor stress det er å følge moten hele tiden!
Frida nikket, for å vise at hun ennå fulgte med henne.
- Jeg gir jo faen i mote! Men det kan jeg jo ikke si! Da går jo alt bare galt!
De hadde slått seg ned ved et seter, og tok opp matpakken.
- Jeg skulle ønske jeg ikke var så rik, og at jeg faktisk var noe feitere! Da slipper jeg å trene så voldsomt, og sulte hver kveld. Det er så vanskelig!
Hun la hode i hendene sine. Frida la en arm over skuldra hennes.
- Hvor lenge må jeg ha det slik?
- Hva ønsker du? Hvordan ønsker du å leve?
Kasandra hadde klaget over det forferdelige livet sitt, og hvor mye hun ønsket å forandre det, men likevel hadde hun ikke tenkt på hvordan hun ville ha det. Kasandra så på venninnen hennes.
- Jeg vet ikke riktig egentlig.
- Kjenner du noen som har det verre? Som kan trenge en venn?
Kasandra kom til å tenke på den motemanglede Elisabeth. Som egentlig smilte hele dagen lang på skolen. Uten venner.
- Ja kanskje…
- Du kan jo snakke med henne da?
- Men hun er jo den mest upopulære jenta på hele skolen? Hva vil folk tro?
Frida så strengt på venninna si.
- Visst du alltid er så redd for hva folk tror om deg? Hva er det å leve for?
Kasandra hadde reist hjem igjen, og tenkt på hva Frida hadde fortalt henne. Kanskje skulle hun treffe Elisabeth.
Men ingen skulle få vite det!
Kasandra var på vei hjem igjen.
Hennes lange blonde hår blafret i vinden der hun gikk med gjengen sin. Kjæresten hennes, Steffen, holdt armen over skulderen hennes mens de snakket om hvor stygg Elisabeth hadde sett ut med det rutete skjørtet sitt, som ikke hadde matchet toppen hennes.
- Den hora har jo ikke peiling på noe som kalles mote og klesstil, hadde hun forklart til de kule vennene hennes.
Kasandra var definitivt den vakreste og deiligste på skolen. Hun hadde msn-adressen til alle på skolen. Hun strålte av masse selvtillit, smilte hele tiden, og selv om hun brukte masse sminke var det så pent lagt på at det ikke syntes. Hun var tynn, men hadde muskler. Hun var ingen bodybuilder, men hadde nok av muskler. Hun hadde smaragdgrønne øyne, og brun hud. Eller brun nok til at det så ut som om hun hadde vært nylig i Syden hele året. Hun var halvt spanjol, på mor sin side. Hun hadde bodd der i fem år fra hun fylte syv. Noe som betydde hun kunne snakke flytende spansk.
Familien hennes var svært rik, og de eide fire hester. Hun eide en Andalucia. En hvit vakker hest, med langt sølvfarga hår.
Hun var kjempeflink med hester, og var vant å vinne alle konkurranser som inneholdt hest. Det var ingen tvil hva hun skulle bli.
Hun var nesten alltid opptatt. Hun festet, røykte, jogget, klinte, hengte ut, shoppa og med masse mer. I tillegg fikk hun topp karakterer på skolen, og holdt på med karate. Og selvsagt holdt hun med Dreamcatcher. Som var navnet på den hvite hesten hennes.
Hver lørdag besøkte hun sin beste venninne Frida. Hun bodde på landet og hadde en hestefarm. Sammen gikk de en lang tur med hestene sine.
Det var faktisk den eneste dagen i uka Kasandra var lykkelig. Hun kunne være seg selv! Hun trengte ikke sminke! Hun trengte ikke og gjemme seg inni et skall! Hun kunne snakke om ting hun faktisk brydde seg om! Hun kunne snakke om problemer hun hadde! Hun kunne snakke om alt, som hun ellers ikke kunne. Da hun måtte hjem… gråt hun…
- Du skulle bare visst! Du aner ikke hvor stress det er å følge moten hele tiden!
Frida nikket, for å vise at hun ennå fulgte med henne.
- Jeg gir jo faen i mote! Men det kan jeg jo ikke si! Da går jo alt bare galt!
De hadde slått seg ned ved et seter, og tok opp matpakken.
- Jeg skulle ønske jeg ikke var så rik, og at jeg faktisk var noe feitere! Da slipper jeg å trene så voldsomt, og sulte hver kveld. Det er så vanskelig!
Hun la hode i hendene sine. Frida la en arm over skuldra hennes.
- Hvor lenge må jeg ha det slik?
- Hva ønsker du? Hvordan ønsker du å leve?
Kasandra hadde klaget over det forferdelige livet sitt, og hvor mye hun ønsket å forandre det, men likevel hadde hun ikke tenkt på hvordan hun ville ha det. Kasandra så på venninnen hennes.
- Jeg vet ikke riktig egentlig.
- Kjenner du noen som har det verre? Som kan trenge en venn?
Kasandra kom til å tenke på den motemanglede Elisabeth. Som egentlig smilte hele dagen lang på skolen. Uten venner.
- Ja kanskje…
- Du kan jo snakke med henne da?
- Men hun er jo den mest upopulære jenta på hele skolen? Hva vil folk tro?
Frida så strengt på venninna si.
- Visst du alltid er så redd for hva folk tror om deg? Hva er det å leve for?
Kasandra hadde reist hjem igjen, og tenkt på hva Frida hadde fortalt henne. Kanskje skulle hun treffe Elisabeth.
Men ingen skulle få vite det!
No hay comentarios:
Publicar un comentario