Kapittel 3. Bedre litt for sent enn altfor

23. februar 09Hun kom inn døra. Hun var litt for sen. Verre var det at hun ikke hadde skaffet seg et eneste øre. Hun var redd for sin sjebne, da hun gikk inn i stua. Der stod han. Herman Slottsveer. Han var faren til den brunhårede jenta med halvlangt bølgete hår med mørkeblå øyne. Hun skalv. Hun visste egentlig hva som skulle skje. Det var nesten verre.
som skulle skje. Det var nesten verre.
- Hvor mye har du? spurte han. Hun kunne bare se vekk. Hun kunne lukte spriten fra han. Han sjanglet mot henne. I høyre hånd holdt han en tom ølflaske. Han knuste den mot stuebordet. Han kom nærmere og sto bare en meter unna henne, da moren kom i utsetning. Herman løftet flaska.
flaska. Moren stilte seg mellom dem, slik at flaska traff henne isteden. Datteren kunne høre moren skrike av smerte. Hun løp til rommet sitt, låste døren, og satte kommoden foran døra. Hun satte seg foran kommoden og gråt.
Moren måtte alltid redde henne fra å få den verste julingen. Hun kunne høre faren kjefte og banne, mens moren gråt og skrek. Så ble det stille. kjefte og banne, mens moren gråt og skrek. Så ble det stille.

Elisabeth hadde ikke det beste livet man kunne tenke seg. Dette skjedde mer eller mindre vær dag. Hun hadde ofte vondt i magen, og i underlivet. Det var ikke bare kjøpere som tok på henne, og gjorde hva de ville. Faren også. Han var til og med verre enn kjøperne. Han sa at han skulle bare venne henne til hvordan skikkelig smerte kjentes, slik det ikke skulle komme som en overraskelse om det så skjedde. Hun hadde rifter på innsiden av lårene, på brystet og magen.
Søsteren hennes var heldigere. Hun var engelen.
Hun var ikke gammel nok til å få samme behandlingen som Elisabeth, men hun var klar over hva som skjedde med Elisabeth og moren. Hun stengte det likevel ute. Hun fikk mer frihet enn elisabeth også. Hun fikk komme ut fra rommet, uten å bli voldtatt. Naboene hadde ofte reagert på støy og uro, og tilkalt politiet. Faren hadde rømt gjennom bakdøren. Moren hadde bare forklart at det var en innbruddstyv, men ingenting var stjålet. Politiet var overasket over hvor mye en innbruddstyv gjorde skade på folkene som bodde der, uten å drepe dem. Fikk de tid til slike ting?
Etter politiet hadde dratt og Herman hadde kommet hjem etter en eller tre timers tur på baren, enda mer full enn det han var da han forlot huset, kom han hjem.
Moren hadde lagt seg i dekning i senga. Faren var som regel for full til å legge seg med henne. Men de dagene han klarte det, ble det bare mer smerte på henne. Stakkar.

Hver dag levde Elisabeth i et sjansespill. Hun og resten av familien – unatt faren da – levde i angst og spenning dagen lang. Å være redd og skjelven dagen lang var ikke sundt for noen sjel. Det var rart at hun ikke hadde utviklet angst for lenge siden, og ennå var sterk som et fjell.