Kapittel 6. All status forsvant i et vindkast

29. august 09


Mange dager gikk, og jentene hadde det fint sammen. I hvert fall på fritiden. Men denne dagen ble annerledes.
Elisabeth holdt alltid øye med Kasandra på skolen, men ikke i dag. Kasandra kom ikke, og var sikkert hjemme. Elisabeth visste ikke grunnen. Hun visste at hun hadde fått streng beskjed om å ikke komme på besøk, men hun hadde en så sterk følelse om at det var det Kasandra ville. Elisabeth visste hvor hun bodde, og rett etter skoletid, ringte hun på døra hennes. Hun la merke til at på huset lå det en diger plakat der det stod: TIL SALGS.
Huset var digert, og minnet om et pallass. Da Elisabeth så skilte lurte hun på om familien skulle kjøpe et ENDA større hus. Var det egentlig mulig i Stavanger? Det er Kasandra som kommer og åpner. Hun har tårer i øynene.
- Hva gjør du her?! prøver hun å rope.
- Jeg vet at jeg ikke har lov til å komme, men jeg forstod at det var noe galt, så jeg bestemte meg får å gjøre det likevel.
Kasandra står bare og stirrer trist på Elisabeth.
- Det spiller ingen rolle nå uansett… sukker hun, og slipper Elisabeth inn.
Alle møblene er satt i brune pappesker. Klærne til Kasandra var lagt oppi dusinvis av MODE og ONLY poser. Huset innvendig var nesten dobbelt så stort, enn det det så ut utenfra. Men det var muligens på grunn av at det var så tomt? Det var ikke et eneste bilde på veggene. Og tre fjerdedeler av alle eskene sto det: SELGES. Resten av eskene stod det BEHOLDES. Hvorfor skulle de selge så mye?
Elisabeth fikk lov til å komme på rommet til Kasandra. De satt seg i sengen, men vekslet ikke et ord til hverandre.
- Hva ar skjedd? spurte Elisabeth etter en stund.
- Pappa har gått konkurs, svarte hun kort. taushet.
- Nå har vi ingen penger.
Hun gråt. Stakkars jente.

Dagene gikk og hun kunne ikke lenger skule det ved å ikke komme på skolen. Hele skolen fikk vite at den fineste, smarteste, sexieste, og heldigste jenta hadde mistet alt status i et eneste vindkast.
Klokhet og skjønnhet hjalp ikke lenger. Det virket som om penger var alt her i verden. Alle vennene hennes vendte ryggen til henne, og hun var alene i friminuttene. Elisabeth kom forsiktig til henne. Hun hadde ikke mistet noe av sin ”berømthet” siden hun likevel var nederst på rankstigen. Kasandra lot henne komme innpå seg.
- Se alltid lyst på saken, oppmuntret Elisabeth henne.
Kasandra sa ingenting, men så på Elisabeth.
- Nå kan du leve! Du kan spise hva du vil! Trene når du vil! Kle deg hvordan du vil, vel så mye du har råd til. Du kan si hva du vil! Du kan være med dem du vil! Du kan faen meg leve! Kasandra kunne ikke la være å trekke på smilebåndet.
- Du har faktisk et godt poeng! Kasandra ga Elisabeth en stor klem.
- Takk hva skulle jeg ha gjort uten deg?!
- Bare hatt det litt kjipere.
Så lo dem.