Kapittel 7. Hvis enden er god, har pulveret virket

6. september 09
Jentene hadde øket i populærgraden likevel, men bare så vidt.
Da de hadde vært på sterkeste møtte de Alex igjen. Han besøkte noen kompiser av han, og satt uti skolegården. Kasandra og Elisabeth kom ut fra skolen, da deres blikk møttes.
- Jeg ante ikke at du gikk her, sa han da jentene hadde kommet nærmere.
- Nei vel, svarte Elisabeth uten noe mer.
- Går det bra hjemme?
Hun stoppet opp og tenkte. Faren hadde ikke presset henne til noe, voldtatt henne, skjenket henne, krevd betaling eller noe. Noe var merkelig forbedret. Hun hadde faktisk vært lykkelig! Så kom hun på at det var selvsagt at han hadde vært sammen med en gammel kjenning, som i dag var en kjent men likevel ukjent hallik. I dag skulle han være hjemme igjen, og helvete skulle brake løst.
- Jo da. Alex hørte tvilen i stemmen hennes, men han kunne òg se at hun ikke hadde sminke og heller ingen sår. Alex måtte smile. Livet hans, hadde godt noe lunde bedre. Det var han glad for.
Elisabeth gikk hjem igjen. Og for første gang fikk hun ser faren sin i en edru tilstand. Han snudde seg, for å se hvem som kom gjennom døra.
- Der er du lille hora mi!
Elisabeth visste ikke helt hva hun skulle gjøre.
- Jeg kan forstå at du ikke har jobbet. Siden du har fått fri. Men nå som jeg er tilbake er det ut på jobb igjen.
Elisabeth sukket, noe som Herman hadde glede av. Han lo.
- Jeg synes jaggu meg jeg skal forfriske minnet litt for deg i kveld.
Ja tusen takk du…

Kvelden la seg, og naboene kunne høre skrik fra soverommet. Men det var ikke bare naboene som kunne høre skrikene. I buskene hadde også Alex gjemt seg. Han hadde hatt en sterk følelse at noe var galt. Han visste òg at hun var prostituert, så han var ikke i tvil hva lydene var.
I
nne satt Elisabeth bunnet fast til sengen. Han hadde festet armene på hver sin side av kanten, og beina på de to nederste kantene. Hun var hjelpesløs. Hun hadde et lommetørkle i kjeften, noe som hindrett henne i å puste og skrike. Likevel var smertene så sterke at hun skrek likevel
. Det skar dypt inni hjertet til Alex.
Han følte seg så sint! Nei! Rasendes!
Hun kunne ikke bli toturert på denne måten!Han visste ikke om faren hadde et våpen derfor turte han ikke bare brase inn og hogge av hode på han. Ikke hadde han øks heller. Men om så, ville det vært en dårlig metode å gjøre det på.
Han reiste seg litt opp får å se igjennom det ene vinduet.
Alkohol.
Det var ikke lite heller.
Så fikk han plutselig en ide!
” ÅÅÅÅRH!”
Han stirret et sekund på det hvite huset hennes, før han løp som en vind hjem.

Han hadde hatt en fest i går, så han hadde noen rester igjen.
Han la alt oppi den dyreste flasken, og hentet en mengde smerte stillende fra medisinskapet. Han knuste tablettene til pulver og helte det oppi.
Dette var nødt til å føre til suksess!
Han kledde seg fint, og løp så videre til huset til Elisabeth igjen.
Han rettet seg, og fikk igjen pusten da han så ringte på dørklokka.
Han så på mobilen, den var midnatt. Alex forsto at dette var feil tidspunkt å leke dørselger, men det var nå det gjaldt.
Det tok hele ti minutter før noen kom og åpna. Det var rett før Alex skulle gå.
Det var ei dame som kom og åpna. Hun så enda mer slitt ut enn det Elisabeth hadde gjort. Øynene hennes var gamle. Det så ut som hun skulle være over tusen år. Hun hadde ikke sovet på en stund. Hun manglet mange deler av håret, som om noen skulle ha revet det av.
- Hva er det?
Det var så vidt hun klarte å puste.
Han hadde tenkt å slutte å spille.
- Vil du ha hjelp?
- Hva mener du? Vi har da ingen problemer?
- Slutt og kødd! Jeg vet hva som skjer inne hos dere.
Hun stod lenge å stirret på Alex.
” AAAAAAAAAAAAAAAAHHHH!!!”
Begge knep sammen øynene da de hørte Elisabeth skrike.
- Hva kan du gjøre?
- Alt som trenger å skje, er at du sørger får at han får i seg dette.
- Så enkelt? Hun så nervøs ut, samtidig skeptisk, men Alex nikket.
- Er enden god, har pulveret virket.
”NEEEEEEEEIIIIIIII ÅÅÅÅÅRRRHHH!!!!!”

Alex rakte vesken til henne, moren tok i mot det.
Alex spurte hvor fort hun skulle klare å fikse det.
Hun svarte med at det ville nok ta bare noen få minutter om hun var heldig.
Alex skulle gjemme seg i busken. De avtaltes å møtes der om en halvtime.

Moren lukket døren. Hun var blek som snøen. Kunne han være skytsengelen forkledd i dødskjole?
Hun så på flasken. Det stod at det var fra Glenfardals. Det var ikke første gang at den var i huset.
Hun lurte litt på hvordan han skulle komme får å drikke det. Det burde ikke være så vanskelig, men skulle hun bare avbryte kosen, og risikere å bli skada selv? JA! I dag skulle dette ta slutt! Om bare pulveret virket!
Hun kunne høre de små klynkene fra Elisabeth. Da hun forsiktig banket på døren.
Hun kunne høre at Herman stoppet. Elisabeth gråt.
Herman gryntet, før han ropte om hva hun ville.
- Jeg har en gave til deg! svarer hun.
Det blir stille i noen sekunder. Hun holder pusten.
Hun skvetter da døra foran henne smatt opp. Herman var naken, og det bustete skjegget hans var over alt.
- Åh, sukket han.
- Jeg hadde håpet på at du var naken.
Kona hans var redd han, men hun ville gjøre alt for siste innsats.
- Jeg kan alltids bli det… smiler hun, og smaler øynene.
Herman gliser.
Hva var overraskelsen?
Hun løftet flaska til han.
- Jeg har tigget så mye og kjøpt denne.
Han likte det, og gliste enda bredere.
- Men jeg håpte at du kunne slippe din datter fri, og kose med meg i stede? Bare for denne dagen?
Smilet til Herman forsvant. Han var ikke helt sikker på om han kunne stole på kona si. Han tenkte på prisen. Han likte ikke å gjøre slik som kvinnene ba han om, men han kunne jo gjøre et eneste unntaket i dag? Så han smilte igjen. Jo, kanskje. I dag så.
Han gikk tilbake på soverommet.
- Du var heldig der, lille jente! Du skal slippe unna for i dag. Mor di ofret seg.
Han knyttet henne opp.
- Pigg av nå! Og ikke dukk opp før jeg roper på deg!
Hun løp ut døra. Og løp bortover gata. Alex så henne og løp etter henne.

Moren holdt pusten, men prøvde så godt hun klarte å smile. Hun kledde av seg, og sammen gikk de til soverommet.
De satt sammen og for første gang kunne hun føle seg som en vanlig kone, til en helt vanlig ektemann. Men slik var det ikke. Hun hadde jo tenkt til å ta livet av han..

- Skal jeg hente et glass eller skal du drikke rett fra?
- Hva med to glass? La oss være som en skikkelig familie?
Moren fikk frysninger over ryggen.
- Ja.. ehm… hvorfor ikke?
Han måtte ikke ane noe mistenkelig. Hun kunne ikke bytte om, for han ville med en gang lukte forskjell.
- Skal jeg også få, mener du?
Han smilte, og nikket.
Hun fikk flashback, av alt hun hadde opplevd. Det var minner som var for vanskelige til å glemme. Hun tenkte på alle gangene hun hadde prøvd å rømme, ta selvmord, og gjemt seg. I overvekt, var ikke livet noe verdt å leve. Hun kunne jo leve i fred, om hun koste seg denne flaska sammen med hennes mann.