Dobbelthevn brenner dobbelt så mye- Kapittel 7: Idiot

Rocky hadde sovet godt, det var ikke særlig varmt, men han hadde ikke fryst.
Han stod opp før Christina, men holdt bare rundt henne.
Christina hadde sovet dårlig den natten. Til trosss for at Rocky hadde holdt rundt henne, frøys hun som en frossen pingvin. Likevel våknet hun som om hun skulle ha sovet lenge og vel.”Ikke en natt til i denne ekle skogen!” ropte hun.
Rocky skvetter, men klarer å holde seg sittende.”Så hva har du tenkt å gjøre?” spurte han. ”Hotel, uansett hvor mye jeg misliker all den sjekkingen.”
”HOTEL?? Hvorfor i himmelens navn er vi nødt til det?”
”Jeg sa ikke at du var nødt til å bli med.”
Taushet.
”Idiot.” hvisket Rocky.
Christina sa det samme. De begge glante sint på hverandre.
”Du kan få fem tusen av meg.” sa hun og hentet lommeboken.
Rocky tok i mot dem, men sa ikke takk.
Så gikk hun ut av skogen, og Rocky ble igjen med furua.

Da Christina satt på bussen til sentrum telte hun pengene. Hun hadde litt over femten tusen igjen. Noe som betydde at det holdt for et par dager på et hotel, helt til hun måtte finne et annet sted å sove. Hun ville ikke knabbe lommebøker lenger. Det minnet henne for mye om gamle dager.
Hun gikk av bussen, som stoppet nærme et av de fineste hotellene i byen. Hun ville ikke sove over der. Da ville pengene gå bort på en dag eller to. Hun tok ut tohundre kroner, til en på rulleskøyter raste inn i henne.
”Åh unnskyld!” sa han fortvilet, og hjalp henne opp.
”Fryktelig lei meg, men jeg har det travelt og kan ikke hjelpe deg noe mer.”
”Det går greit det.” svarte Christina fortumlet.
Hun lette etter lommeboka, men den var borte.
”Helvete,” banner Christina. ”Din forbaskade idiot!” roper hun etter han. Men han har forlengst forsvunnet.
Christina hadde i hvert fall to hundre kroner igjen. Det kunne kaaanskje rekke til en dag på motell, men ikke til noe annet. Hun visste om gårder som tok folk til tjeneste, og at de der etter fikk mat, og en seng å sove i. Christina hadde kanskje ikke opplevd så mye, men hun visste at en gård ikke var som en gård for 200 år siden. Hun tok en buss som skulle kjøre henne et stykke ut på landet.
Det yrte da hun gikk på, og pøsregnet da bussen hadde kjørt i tjue minutter. Uheldigvis, klarer bussen aa punktere. Christina stopper opp og tenker.Hun hadde jo ikke noe bestemt mål, så mulig hun like gjerne bare skulle gå av her, og gå til hun finner nærmeste hus.
Det var der hun gjorde.
Veien som bussen hadde punktert i, var lang til horisånten på begge veier. De mørke skyene, gjorde himmelen mørk nok til å tro at klokken var ni om kvelden.
Christina følte seg plutselig helt matt. Hun gikk steg for steg, og med sin skuffelse, kunne hun ennå se bussen, når hun snudde seg. Men så kunne hun høre musikk. Christina tidde og lyttet.
Hun kunne se et lite hus ikke langt unna. Kanskje femhundre meter? Hun klarte å løpe helt til huset, der hun nølte før hun banket på.
En under tjue årene åpner døra.
Han er ganske kjekk synes Christina. Med brunt hår og brungrønne øyne.
”Uhm...” stammer hun. Dette var ikke så lett som hun hadde forestilt seg.
”Jeg trenger et sted å sove for natten... jeg kan jobbe?” han smiler til henne, og slipper henne inn.
Hun kommer inn i en stuekjoekken. Der det sitter en skallet mann med tatovering av ei naken jente på venstre arm. Den unge gutten forklarer Christinas nød.
Mannen i stolen har bare joggebukser på, og Christina kan se at kølla hans reiser seg.
Christina merker at han mønstrer henne, eller hun visste ikke helt hvordan hun skulle forklare det... for han kledde vel mer av henne.
”Vi får se om du kan få jobbe her...” sa han.
”Kan du danse?”