Dobbelthevn brenner dobbelt så mye- Kapittel 9: En morder med et varmt hjerte

Den skallet mannen kom faretruende mot Christina. Hun kjente at hjertet hennes pumpet raskere. ”La henne være!” ropte den unge gutten, og stilte seg i veien for den skallede mannen.

Han snudde seg mot Christina.
”Løp mot uthuset!” hvisket han til henne. Christina løp i hvert fall i den retningen men stanset til hun var kommet ut av synet. I en smal sprekk kunne hun se hva som skjedde med den unge gutten.
"Hun er yngre! Du skal ikke røre de jentene under lavalderen!”
”Men hun er faen meg deilig, og SER ut til å være 16!”
”Men hun er ikke det! La henne være! Du tar bare de eldre! Det er tross alt de du tjener på.” Hun kunne se at den skallede tenkte over det. Så brølte han og slappet til gutten.
”Ja, vel!” ropte han.
”Hva skal jeg med deg?”
”Ikke glem at det er jeg som eier denne baren!”
”Men det er jeg som skaffer penger i kassa!”
”Ulovelig ja!”
Taushet. Så hørte hun noen ble smelt i gulvet. Og tunge støvler trampe opp noen trapper.
Hun kunne ikke bli her! Hun var nødt til å rømme!
Hun listet seg ut døra, og sprang ut til den nærmeste skogen. Hun følte seg sliten. Skyene var borte, men himmelen var mørk, og hun kunne se månen. Den var uklar, men den var synlig.
Den unge gutten hadde klart å komme seg ut, og lente seg mot et tre og røykte. Christina kunne ikke fordra lukten, men stanset ved han. Han hadde en stor kul i pannen.
”Har du hørt om morderen?”
”Hvilken morder?” spurte Christina forvirret.
Gutten tok ett røyk drag, og pustet ut. Christina hostet, så han stumpet røyken med fingrene, og kastet den. En morder som hadde drept hotelleieren Loffe Handel. Christina hadde aldri hørt om han.
”Morderen kom innom baren min.” fortalte han henne.
Hun så forskrekket på han.
”Han er en god mann egentlig, men han lider. Kreft dessverre.”
Christina kjente et stikk inni seg da hun hørte det ordet.
”Vet du hvor han er?” spurte hun han.
Han nikket. ”Ved Furua.”
Øynene til Christina ble store.
Rocky!

Hun løp alt hun hadde til der hun trodde var Furua. Trollskogen var enorm, og du måtte helt til et annet fylke for og ikke møte Trollskogen. Furua, var lett å skille ut, og finne veien til. For i Trollskogen fantes det mange små elver, som alle samlet seg til et sted. Alle veier fører til Rom. Her var det til Furua. Furua hadde fått stor bokstav for hun var den eneste nålarten i skogen. Christina hadde funnet en elv, hun skulle følge. Hun løp etter den. Christina kunne etter hvert høre musikk. Den ble høgere og høgere etter hvor nærmere hun kom Furua. Da hun bare var et steinkast unna, kunne hun se Rocky på den andre siden.

I mellom dem satt det en gammel mann i 60 årene og spilte munnspill.
På samme tid gikk de mot mannen. Begge visste at det var han som hadde drept Loffe Handel. Ved siden av han lå det en revolver og en koffert.
Mannen stoppet da han hørte ungdommene og så på dem. Så begynte han å le.
”Kan dette bli noe mer komisk?” sa han til seg selv. Det var ikke bare Christina som ble forvirra. ”Dere trenger ikke å være redd meg” sa han.
Han så på Rocky igjen.
”Fy fader som du har vokst Rocky!”
Rocky rykte til.
Kjenner han meg?
”Jeg har egentlig ikke lov til å si dette, men siden det er du som er den lille nestearvingen, så kommer jeg jammen til å fortelle deg det.”
Rocky og Christina kom nærmere.
”Jeg ble ansatt av å drepe til onkel Loffe Handel av dine foreldre Herman og Ruth Flesland.” begynte mannen.
Christina var blitt enda mer forvirret. Det var jo navnene på foreldrene hennes.
”Jeg selv kjenner han godt. Onkelen din altså. Har aldri likt han selv om vi var venner. Han var alltid best i alt. Og gikk avgårde med dama mi, men det er en annen historie. Jeg tilbø meg å drepe han gratis, som en liten hevn fra fortiden.”
Rocky møtte øynene til Christina.
”Du vet at det gitt ut finnerlønn om å finne deg?”
Mannen lo igjen, og prøvde å nikke.
”Var det Herman og Ruth Handel du sa?” spurte Christina.
Mannen så på henne og nikket.
”Men det er mine foreldre!”
Mannen rykket til så kraftig at han nesten datt av roten, han satt på. Så begynte han nok en gang å le, som endte med et kraftig hosteanfall.
”Ja, jeg kan se en viss likhet mellom dere to.” sa han, og plukket opp revolveren. Ungdommene så på hverandre.
”Dere har den samme nesen, og ørene. Øynene til Rocky er fra din onkel. Men dine øyne som er så blå...” sa han til Christina. ”Finnes ikke i deres familie.”
Christina så ned.
”Dere burde snu dere og holde dere for ørene.” fortalte han.
Begge visste hva han skulle, og gjorde det de fikk beskjed om. Mannen gikk bort til kanten av vannet. Strømmen var sterk i dag.
Da de snudde seg igjen, så de bare masse blod der han hadde stått. Strømmen hadde tatt resten av han.