Dobbelthevn brenner dobbelt saa mye - Kapittel 1: Et lite kjoelig sted i Helvette

Christina hadde tilbragt 15 forferdelige aar, i et svart lite rom, i en diger villa.
Villaen tilhoerte foreldrene hennes. De var svaert rike, noe du aldri ville ha gjettet om du bare hadde sett datteren.
Christina saa paa den svarte doera si. Rommet var fem kvadrat meter, og inneholdt ikke et eneste vindu. Saa hun hadde et godt nattsyn. Det eneste som fikk plass paa det lille rommet, var en liten madrass som stinket piss. Pisset var ikke hennes, men antagelig fra en eller annen hund, siden hun hadde funnet den i en kontainer.
Hun hatet livet sitt, men det fantes én eneste glad ting i hennes liv: Selskap.
Hun ble aldri invitert, derimot, hun ble kastet ut av huset, og fikk ikke lov til aa komme hjem foer et om natten. I dag var en saann kveld, og Christina skyntet seg ut til en gammel dame som het Marie Catrick. Catrick var ikke hennes EGENTLIGE navn. Hun hadde selv laget det navnet fordi hun hadde tjue katter. Favoritt katta hennes het Rick. Rick var en 10 aar kastrert hankatt og gatemix. Rick kunne ligne litt paa en liten, hvit snoeleopard. Han satt alltid oppi fanget til fru Catrick.
Fru Catrick hadde ogsaa ei soester som hu var samboer med. Soesteren var fem aar yngre, men veide nok hundre kilo mer. Hun hadde ogsaa en katt alltid i armene. Gullet. Gullet, var en kremhvit persian katt. Ansiktet minnet om om en vanlig katt skulle ha kraesjet i en vegg og faa nasen skvist over hele ansiktet. Christina saa paa henne og tenkte.. Gullet minner mye om eieren selv. For Gullet var ogsaa feit. Veeeldig feit, med et lyseblaatt baand rundt halsen. Soesteren hadde ogsaa sprayet en god mengde perfyme, baade paa henne og katta. Saa paa ti meters avstand –selv ute i det fri - kunne du lukte at soesteren og Gullet var paa vei. Soesteren het Sofie, og var den som passet best paa kattene. Baade hun og Marie var enker. De hadde vaert gift med to marinesoldater som hadde doed under den kalde krigen. Etter krigen hadde de slaatt seg sammen og reist til Norge, og startet aa innsamle katter som ikke hadde noen sted aa bo. Det er der Christina kommer inn.

Hun hadde sett meg! Det e foerste gang at noen har merket at eg hadde knabbet lommeboken. Hva skal eg gjoere? Gi den tilbake? Loepe?
Hun kommer mot meg! Jeg har ikke annet valg!
Jeg loeper ut av butikken, men koliderer med en hoeg mann, kledd i svart. Lommeboken detter ut av hendene mine. Og eg lander paa magen. Mannen plukker opp lommeboken, men lar meg ligge. Han leverer lommeboken til den gamle damen, og viser ID-kortet sitt. Han er politimann. Aah helvette.
Men til min forbloeffelse saa rister den gamle damen paa hode, og hjelper meg opp.
Jeg blir redd og har lyst til aa flykte. Noe som jeg ogsaa gjoer.
Senere paa dagen ser jeg den samme damen sitte paa en benk og mater endene i Breiavannet. Jeg setter meg ved siden av henne.
- Unnskyld, sier jeg.
Hun snur seg, og ser paa meg.
- Det gaar bra det, jenta mi.
Jeg kjenner en merkelig varme i kroppen min. En merkelig form for trygghet. Jeg har aldri opplevd det slik foer.
- Jeg vet at du ikke har det saa godt hjemme hos deg. Vil du snakke om det?
Nei, egentlig ikke. Jeg pleier ikke aa vere open. Men jeg gjorde det for det.