Kapittel 2. Døden etter livet

1.juli

Da Alex mer eller mindre våknet, følte han seg så mye bedre.
Han kjente at han hadde en bandasje rundt hode, og at ryggen hans verket, men ellers hadde hun det helt fint.
- Hvordan går det med deg? spurte Thomas da han åpnet øynene.
Alex kjente seg litt ør, men smilte til Thomas uten å si noe.
Thomas og Steffen begynte å le. Slik de gjorde da de var usikre eller nervøse.
- Tror du på døden etter livet? spurte Alex vennene.
- Du mener vel livet etter døden?
Alex ristet på hode. Kameratene så på hverandre. Det hadde de aldri tenkt på, så de svarte han ikke.
Alex prøvde å le, men fikk forferdelig vondt i hode av det. En lege kom inn i rommet. Han snakket på engelsk.
- God aften, mine herrer. Jeg kommer får å opplyse om at du har fått en mild hjernerystelse, forklarte legen. Han tar frem en blokk og en penn.
- Hva heter du?
- Alex Myhre.
- Hvor gammel er du?
- 16.
- Hvor kommer du fra?
- Norge.
Legen så på pasienten sin gjennom sine firkantete briller. Han hadde grått hår, guttene tenkte at han måtte være nær pensjons alder.
- Kan jeg få nummeret til en av deres foresatte? Alex ville ikke at turen deres skulle bli ødelagt på grunn av dette, så han tok ingen sjanser.
- Nei, ingen av våres foreldre har mobil eller hustelefon nummer.
Legen så overasket på guttene.
- Really?
Han var på vei til å gå igjen.
- Kan jeg få stille deg et spørsmål? spurte Alex.
Legen snudde seg i døra.
- Tror du på døden etter livet?
Legen så forvirret på gutten, og nikket.
Steffen og Thomas fikk vite at Alex kunne gå ut tidlig på morgendagen, men at han måtte nok bli over natten. Steffen og Thomas tok farvel med Alex litt over elleve.

2.juli

Neste dag klokken halv åtte, fikk Alex et overraskende besøk.
- Hey, how are you man? Det var solisten i Linkin Park!
Alex prøvde å reise seg, men artisten tok opp en hånd.
- What fucking happened? Alex trakk på skuldrene.
- I dunno.
Det ble stille en stund, men etter stillheten begynte de å diskutere om alt mulig rart. Aller mest om The Ladies Bedroom.
- Har du tid til damer? spurte Alex nysgjerrig.
- Nei. Jeg hater ikke kvinner, jeg ser dem heller ikke som objekter, men de er for å pule med. Ikke noe annet. Jeg sier ikke at det er det eneste de duger til. Men det er det eneste jeg duger til når det gjelder dem.
Så lo dem.
- Når du er i musikkbransjen, har du ikke tid til annet, enn til deg og bandet. Så da må du aldri få et forhold til noen andre. Det kommer bare til å skape problemer. Du kommer også til å knuse mange hjerter.
- Hva mener du?
- Når du knuller damer, forventer de med at du ringer. Det må du aldri gjøre. Du kan selv tenke ut hvorfor. Alex nikket. Solisten skulle til å dra igjen.
- Dude? Can I get your number?
Solisten skoggerlo.
- Yes, but don’t expect me to call you. Så blunket han og kastet et kort til Alex. - Just one more question?
- Yes?
- Do you believe of the death after life?
- Yes.

17. juli 09

Tiden hadde gått. Og Alex var hjemme igjen i Norge. Han lå i sengen. Det var fredag kveld. Han tenkte på alt han måtte legge bak seg.
Han hadde blitt forelsket. I ei jente som han senere hadde ligget med samme kveld.Hun hadde stjålet fem hundre spenn fra lommeboken hans, og forsvunnet. Han hadde møtt henne nok en gang på den samme plassen…

23. februar 09

Alex satt på barstolen. Han og bandet hadde hatt en liten konsert for dem, og tjent to tusen hver. Baren var upopulær, og tiltrakk seg ikke mange folk. Men det fantes en vakker jente på en av stolene nærmest baren. Hun hadde halvlangt bølgete hår. Huden hennes var som bjørkeneve, kroppen var myk og rund. Hun hadde et rødt miniskjørt og en topp med svær utrigning rundt brystene. Hun kunne ikke være veldig gammel. Fjorten kanskje? Hun hadde store bryster i hvert fall.
Alex gikk mot henne, og fikk sitte på en stol ved siden av han. Hun hadde triste øyne, tenkte Alex. De var mørkeblå. Ansiktet hadde en firkantet form, med en søt rund munn, liten nese, og hun hadde pannelugg. De hadde begynt å prate, og det endte med at hun fikk bli med på rommet hans.
Alex håpte at han kunne ta rundt kroppen hennes, men våknet da han oppdaget at hun ikke var i sengen med han. Hun hadde forlatt rommet uten noe annet. Bortsett fra at lommeboken som lå ved siden av sengen, manglet fem hundre kroner.
Han fikk lyst til å kalle henne skitne hore, men han hadde falt for henne. Han visste at han hadde gjort noe kriminelt, men ingen trengte jo å vite det.
Han var i hvert fall stum en stund. Det tok og noen dager før han ble seg selv igjen. En uke etterpå spiller de konsert på den samme baren, jenta er der igjen.
Alex går til henne. Hun står og snakker med en eldre mann, men Alex røsker til henne. - Er du ei hore? hveser han.
Øynene hennes er tristere enn vanlig. Alex la merke til all sminken hun hadde i ansiktet. Han oppdaget at noe av brunkrempudderet hadde duttet av. Huden var ikke lenger besj. Men blå!
- Hva faen er det som har skjedd med deg?
Jenta ser redd på Alex, men tar han i kragen. Hun fører han inntil gangen til toalettene. Alex gjentar det han hadde sagt.
- Det er ingenting. Du skal ikke bry deg! roper hun fortvilet.
- Er det noen som slår deg?
- Du skal ikke bry deg, sa jeg!
Jenta gråter. Tårene renser resten av sminken. Det er tydelig at hun har fått juling. Alex får dårlig samvittighet over den lille jenta. Han vet ikke helt hva han skal si.
- Du er prostituert? Er du ikke?
Hun så på han. Hun hadde gåsehud på ryggen. Hun skalv faktisk.
Så så hun ned. På vei ned møtte hun øynene til en annen mann bak Alex. Øynene ble flyttet fra tristhet til panikk.
- Slå meg!
- Hva?
- Slå meg nå! Skyndt deg!
Alex kunne se hun var fryktelig redd. Så helt automatisk slappet han til henne. Hardt!
Hun falt på gulvet, og reiste seg ikke.

Kapittel 1: Linkin Park konserten

30.juni 09

Alex var 16 år da han gikk på sin første konsert. Han hadde reist med sine to kompiser Thomas og Steffen, til London. De gikk i klassen og sammen hadde de et band de kalte In with the Ladies in the bedroom . Forkortet til The Ladies bedroom.
Alex sang og spilte gitar. Thomas spilte trommer, og Steffen hadde bass. De var nok de beste på hele videre gående.
Alle tre gikk på Studiespesialliserene, med linje idrett. Alle tre var ganske sterke, for de hadde alle fått toppkarakterer i gym. De var nok de beste på skolen, og til å være yngst, var de godt kjent av alle jentene.
Sex, drugs and rock n’ roll var tittelen på deres liv.
Nå var de på et hotellrom. De delte på et dobbeltrom, for å få penger til alt de ønsket å gjøre denne uka de skulle tilbringe i England. Hotellet luktet kvinne. Kvinne som hadde tatt et solid lag med parfyme. Guttene gryntet og sprayet rommet med sin egen parfyme. De skulle holde seg her inne i fem dager, og seks netter. Klokken var klokken åtte om kvelden, og de diskuterte hvem som skulle sove hvor. To skulle sove på gulvet for ingen ville sove oppi hos en annen.

Første natt skulle Alex få. Det var han glad for. De var nødt til å stå opp tidlig får kunne få en god plass på konserten de skulle på. Linkin Park. De var forbildene til guttene. Samme sjanger som deres band. Ungdommene kopierte ikke sangene deres, men dem gjorde dem litt annerledes, skiftet tekst og la på noen nye toner. Som en slaks remix. På rommene deres fantes det en rekke plakater fra solisten, og de andre i bandet. Hver enkelt hadde flere av det medlemmet som spilte deres instrument. Alex var fornøyd. Han var glad at han hadde klart å spare til denne turen.
Konsertbilletten kostet ikke mer enn fem tusen kroner per stykk. Flyturen tur-retur kostet 2 999. Gange 3, blir 8 997. Hotellet for et dobbeltrom kostet 1 398kr natta, så det gange 6 gange 3. Ja du kan regne selv. Alex var nemlig veldig dårlig når det gjaldt matte. Han kunne bare ikke forstå det faget.

Men han skulle bli rocke stjerne! Like berømt som Linkin Park! Da hadde han ikke bruk for matte. Det var i hvert fall det han trodde. Han snudde seg og så på klokka. Halv elleve. Han lå i senga og stirra opp i taket. Han kunne høre Steffen og Thomas snorke, langt i det fjerne. Han reiste seg og kledde av seg, og krøyp under dyna.

”Pip pip pip piiip!”
Alle guttene våknet av vekkerklokka som Steffen hadde lagt.
Alex hadde ikke sovet spesielt godt denne natta. Han hadde en ekkel følelse over at noe kom til å gå galt. Han sa ikke noe til guttene, men vennene hans merket at han ikke sa stort da de satte seg i taxien og kjørte til konsertlokalene. Turen ble ganske stille da de kjørte litt lenger ut på grensa av London. De kjørte i en time, da de til slutt måtte betale taxisjåføren.
De var kommet til en plass som ville virke veldig øde om det ikke hadde vært for lokale. Køen var allerede en time lang, men det var bedre enn ikke komme inn i det hele tatt.
- Har det skjedd noe? spurte Thomas, og så nervøst på kameraten sin.
Alex smilte ikke, og virket ikke til å være i denne verden. Thomas og Steffen så på hverandre. Steffen trakk på skuldrene.

De fikk kjøpt billetter og begynte å bevege seg mot scenen. De klarte å være en av de fremste, for scenen var enorm. De stod der i flere timer. Faktisk hele dagen, men de var forberett. De hadde kjøpt en rekke med chips, sjokolade og brus, som Thomas hadde lagt oppe i sekken sin. De hadde spiste nesten alt før konserten begynte, men da de hadde spilt et par sanger, kollapset Alex.

Alex datt ned på bakken, blant flere tusen mennesker som hylte og sang. Steffen var den som så det først, og fikk helt panikk. Hva skulle han gjøre? Han var sterk nok til å bære han, men de var på en svært dårlig plass. Steffen prøvde å rope på Thomas. Det gikk ikke så lett, så han prøvde å klype han slik at han skulle fatte at det ikke var et tilfeldig dytt av en annen ivrig fan. Thomas så irritert på Steffen, men ansiktet ble straks annerledes da han så Alex ligge på gulvet. Øynene til Thomas viste panikk. Han så seg panisk rundt og prøvde å se etter en utvei. Hele lokalet var fullt av hoppende mennesker. Unntatt på scenen. Guttene så på hverandre, de forstod at de ikke hadde noe annet valg. Steffen var den sterkeste av dem og klarte å slepe Alex med seg til kanten av scenen. De løftet han opp på scenen, så krøp de begge opp. Secuerty tass kom løpende mot dem. Og skulle til å dytte dem av. Han som nærmet seg så Alex ligge bevisstløs, og han målte rytmen.
Den var lav, og det var best å få han på sykehuset.
Steffen og Thomas fikk bli med han.

Bestemt

på samme dag er det plutselig bestemt. det blir 2.
Og det første kapittelet kommer i dag !
Vær klar får litt banning :P
Og en annen ting, eg sender de hver tredje dag

tre forslag

hei, nå er eg tilbake igjen. og jeg har tenkt mye på hva jeg skal skrive. Jeg har kommet til to løsninger.
1. om reality story som handler om sex, drugs and rock n' roll. (kommer da til å bruke grove ord da) Det blir veldig ungdom aktig.
2. Noe som er nærmere stikk motsatt. Skal være på 1800 tallet. om konger og riddere osv.

Det siste er tomt. viss dere ikke likte noen av delene. Da må dere antagelig komme med forslag.

Kommer å ta en pause

Fryktelig lei meg at det tok ein dag til å skrive dette:S
Men det er mye rart eg må fortelle dere,
bl.a. i neste uke: man-fre. skal eg og klassen på klasse tur, så eg kommer ikke til å skrive noe i løpet av den tiden ;( Likevel skal eg tenke ut en historie, som eg kan skrive når eg kjem tilbake. Avstanden mellom når eg skal publisere blir vel litt lenger, p.g.a. skole.

Nå er jeg ferdig med min andre historie, og jeg er veldig takknemelig, for dere som har vært innom og lest, og for komentarerene deres.
Jeg vet sån noenlunde hvordan den neste historien skal være, siden jeg fikk et lite tips av en liten fugl som fløy gjennom vinduet, men det jeg lure litt på er hva er det kjekkest å lese om?
Dyr? romanse? krim/spenning? komedie?
Jeg vil du skal skrive en komentar over hva du liker best å lese, gjør du det blir jeg veldig takknemlig : )

Dobbelthevn brenner dobbelt så mye- Kapittel 10: Dobbelhevn brenner dobbelt så mye

Kapittel 10: Dobbelhevn brenner dobbelt så mye

”Vi lar foreldrene våres være i fred, i hvert fall.” sa Rocky alvorlig.

Christina nikket. ”Jeg vil ikke ha noe mer med de å gjøre.”
De så på kofferten den gamle mannen hadde lagt igjen ved roten. Rocky åpnet den og fikk se at den var full av penger.

Øverst stod det en lapp med stygg håndskrift: Hvem tror du la ut finnerlønnen?
Lure skrue, tenkte Rocky og smilte. De tok med seg kofferten. De skulle til et hotell, uansett hvor mye Rocky hatet det. Han kunne ikke helt sette fingen på hvorfor, men han trodde nok det var fordi han følte seg ensom. Nå som ikke Madeline ikke var med han. De kjøpte to rom i stedet for et felles.
Klokken nærmet seg midnatt. Christina ville ikke bryte løftet hun hadde satt den dagen hun forlot huset, selv om det betydde hun hadde brutt det løftet de hadde satt i dag. Hun listet seg ut, og tok nattbussen til gata nærmeste huset hun bodde i før. Hun visste at det fantes noen oljetanker i bakhuset, og fyrstikker lå alltid i lommen hennes.

Hun hentet et ti litersspann og kastet over huset, helt til det ikke var mer igjen. Så plutselig hørte hun noen komme. Hun gjemte seg bak noen busker. Det kom en mann fra porten. Det var vanskelig å skildre han, men hun kjente igjen tatoveringen på hans venstre arm.

”Hva i hel...?” Så kunne hun høre mer raspe lyder komme bak henne. Hun skvatt, men fant straks ut at det var Rocky.

”Hva gjør du her?! Lovet ikke du at skulle la de være?” hveste hun.

”Og det gjorde ikke du?”
”Jeg har et annet løftet å holde.”
Så skvatt de begge to da huset plutselig begynte å ta fyr. ”Hva har du gjort?!” glefser Rocky

”Jeg gjorde ingenting! Jeg lover!”

De så på flammene en stund.
"De har ødelagt to barneliv, drept to liv, og svindlet flere liv. Samtidig som en ekkel pedofil mann, er inni huset, og for oppleve det samme han fortjener."
Rocky så nysgjerrig på Christina.
De sa ikke mer, bare så på huset som brant ned, mens de hørte smerte skrik og panikk. De satt helt i ro helt til huset hadde brent helt ned til grunnen. Da asken og røyken hadde roet seg litt, kunne de se to skikkelser på den andre siden.

To kvinner i grønne pyjamaser. Hu yngste hadde blondt langt hår, med en svart sløyfe i håret. Hun hadde en bandasje som skulte det ene øyet. I hånda hadde hun en tom tiliters tank, og i den andre noe som så ut som lighter.
Hun smilte. Det gjorde Rocky og Christina og.
”Jeg fikk òg holdt mitt løftet.” smilte Madeline.

Dobbelthevn brenner dobbelt så mye- Kapittel 9: En morder med et varmt hjerte

Den skallet mannen kom faretruende mot Christina. Hun kjente at hjertet hennes pumpet raskere. ”La henne være!” ropte den unge gutten, og stilte seg i veien for den skallede mannen.

Han snudde seg mot Christina.
”Løp mot uthuset!” hvisket han til henne. Christina løp i hvert fall i den retningen men stanset til hun var kommet ut av synet. I en smal sprekk kunne hun se hva som skjedde med den unge gutten.
"Hun er yngre! Du skal ikke røre de jentene under lavalderen!”
”Men hun er faen meg deilig, og SER ut til å være 16!”
”Men hun er ikke det! La henne være! Du tar bare de eldre! Det er tross alt de du tjener på.” Hun kunne se at den skallede tenkte over det. Så brølte han og slappet til gutten.
”Ja, vel!” ropte han.
”Hva skal jeg med deg?”
”Ikke glem at det er jeg som eier denne baren!”
”Men det er jeg som skaffer penger i kassa!”
”Ulovelig ja!”
Taushet. Så hørte hun noen ble smelt i gulvet. Og tunge støvler trampe opp noen trapper.
Hun kunne ikke bli her! Hun var nødt til å rømme!
Hun listet seg ut døra, og sprang ut til den nærmeste skogen. Hun følte seg sliten. Skyene var borte, men himmelen var mørk, og hun kunne se månen. Den var uklar, men den var synlig.
Den unge gutten hadde klart å komme seg ut, og lente seg mot et tre og røykte. Christina kunne ikke fordra lukten, men stanset ved han. Han hadde en stor kul i pannen.
”Har du hørt om morderen?”
”Hvilken morder?” spurte Christina forvirret.
Gutten tok ett røyk drag, og pustet ut. Christina hostet, så han stumpet røyken med fingrene, og kastet den. En morder som hadde drept hotelleieren Loffe Handel. Christina hadde aldri hørt om han.
”Morderen kom innom baren min.” fortalte han henne.
Hun så forskrekket på han.
”Han er en god mann egentlig, men han lider. Kreft dessverre.”
Christina kjente et stikk inni seg da hun hørte det ordet.
”Vet du hvor han er?” spurte hun han.
Han nikket. ”Ved Furua.”
Øynene til Christina ble store.
Rocky!

Hun løp alt hun hadde til der hun trodde var Furua. Trollskogen var enorm, og du måtte helt til et annet fylke for og ikke møte Trollskogen. Furua, var lett å skille ut, og finne veien til. For i Trollskogen fantes det mange små elver, som alle samlet seg til et sted. Alle veier fører til Rom. Her var det til Furua. Furua hadde fått stor bokstav for hun var den eneste nålarten i skogen. Christina hadde funnet en elv, hun skulle følge. Hun løp etter den. Christina kunne etter hvert høre musikk. Den ble høgere og høgere etter hvor nærmere hun kom Furua. Da hun bare var et steinkast unna, kunne hun se Rocky på den andre siden.

I mellom dem satt det en gammel mann i 60 årene og spilte munnspill.
På samme tid gikk de mot mannen. Begge visste at det var han som hadde drept Loffe Handel. Ved siden av han lå det en revolver og en koffert.
Mannen stoppet da han hørte ungdommene og så på dem. Så begynte han å le.
”Kan dette bli noe mer komisk?” sa han til seg selv. Det var ikke bare Christina som ble forvirra. ”Dere trenger ikke å være redd meg” sa han.
Han så på Rocky igjen.
”Fy fader som du har vokst Rocky!”
Rocky rykte til.
Kjenner han meg?
”Jeg har egentlig ikke lov til å si dette, men siden det er du som er den lille nestearvingen, så kommer jeg jammen til å fortelle deg det.”
Rocky og Christina kom nærmere.
”Jeg ble ansatt av å drepe til onkel Loffe Handel av dine foreldre Herman og Ruth Flesland.” begynte mannen.
Christina var blitt enda mer forvirret. Det var jo navnene på foreldrene hennes.
”Jeg selv kjenner han godt. Onkelen din altså. Har aldri likt han selv om vi var venner. Han var alltid best i alt. Og gikk avgårde med dama mi, men det er en annen historie. Jeg tilbø meg å drepe han gratis, som en liten hevn fra fortiden.”
Rocky møtte øynene til Christina.
”Du vet at det gitt ut finnerlønn om å finne deg?”
Mannen lo igjen, og prøvde å nikke.
”Var det Herman og Ruth Handel du sa?” spurte Christina.
Mannen så på henne og nikket.
”Men det er mine foreldre!”
Mannen rykket til så kraftig at han nesten datt av roten, han satt på. Så begynte han nok en gang å le, som endte med et kraftig hosteanfall.
”Ja, jeg kan se en viss likhet mellom dere to.” sa han, og plukket opp revolveren. Ungdommene så på hverandre.
”Dere har den samme nesen, og ørene. Øynene til Rocky er fra din onkel. Men dine øyne som er så blå...” sa han til Christina. ”Finnes ikke i deres familie.”
Christina så ned.
”Dere burde snu dere og holde dere for ørene.” fortalte han.
Begge visste hva han skulle, og gjorde det de fikk beskjed om. Mannen gikk bort til kanten av vannet. Strømmen var sterk i dag.
Da de snudde seg igjen, så de bare masse blod der han hadde stått. Strømmen hadde tatt resten av han.

Dobbelthevn brenner dobbelt så mye- Kapittel 8: En Ensom Elg

Rocky sover videre. Sint og forvirret over hva som nettopp skjedde.
Senere ved halv to tiden – ville han anta – gikk han ut til byen. Han tok bussen og kjørte til IKEA. Det var en lang tur. Turen varte i tretti minutter, nok til at en løssalgs avis kunne man lett gå igjenom.
Rocky fikk den av mannen som satt ved siden av han, som var ferdig. Ikke noe av dette intreserte ham noe særlig unntatt en artikkel!

Drap paa hotelleieren Loffe Handel!

Loffe Handel ble skutt den 17.juli.

Ble født 30. august -69.
Fra da han var 18, vært en veldig
arbeidsflittig mann som hjalp sin far
( Rudolph Handel -11) hans hoteller.
Loffe Handel hadde en bedre strat-
tegi, og tjente mye mer enn det faren
hans noen gang ville klare å tjene,
om han fortsatt levde. Loffe Handel
hadde et av de mest luksussirøse hotel-

lene i Norge, som koster idag noe rundt

5 000 kroner natten. Den nye eieren
er i dag Herman Flesland som er broren

til den avdøde Loffe Handel.Vi har hørt

rykter om at det finnes en finnerlønn på

den som kan klare å finne morderen.

Dusøren er på en million kroner KONTANT!
Men vi vet verken hvor de befinner

seg henne, eller om rykte er sant.
Journalist::/ Venke Knutsen

Rocky hadde aldri vært spesielt glad i penger. Men han likte skattejakter. Han hadde ikke tenkt å gjøre det store ut av det, men han kunne lete litt i skogen, siden det var nå der han hørte til nå.

Han kom ut fra IKEA, med to ulltepper, og et digert reinsdyr skinn. Tok bussen tilbake og gikk tilbake til furutreet. Han hadde kjøpt noe mat også da han var der, men han var ikke noe sulten. Til tross til at han var mye ute, så følte han at han trengte frisk luft. Han gikk derfor litt rundt og skulle se på omgivelsene i skogen da han hørte noe knakende bak seg. Rocky snudde seg raskt rundt. En elg stod bak han.

Den så bedrøvet ut syntes Rocky.
”Hva skjer a?” spurte han, med litt ironisk, oppmuntrende måte.
Elgen så forskrekket på Rocky. Så så han ned på gresset.
- Jeg tror jeg må slutte å tygge gress... i hvert fall denne typen. Jeg blir for skrullete av det.

Rocky lo. Slapp av, jeg kan snakke med dyr.
- Og jeg kan snakke med et menneske! Elgen følte seg litt truet, men gjorde ikke en eneste bevegelse.
Taushet.
- Så... har du sett en merkelig person ute her i det siste? spurte Rocky elgen.
- Om jeg hadde sett noe annet enn gress, trær og blader, ville jeg hvert overlykkelig.
- Du virker jo ikke i det gladeste laget nå da.
- Veeel, du var ikke det jeg hadde håpet på.
Hmf! fnyste Rocky.Han syntes ikke elgen var den hyggeligste han hadde kommet over.

Det ble taushet igjen.
Rocky lyttet.

Musikk?

Dobbelthevn brenner dobbelt så mye- Kapittel 7: Idiot

Rocky hadde sovet godt, det var ikke særlig varmt, men han hadde ikke fryst.
Han stod opp før Christina, men holdt bare rundt henne.
Christina hadde sovet dårlig den natten. Til trosss for at Rocky hadde holdt rundt henne, frøys hun som en frossen pingvin. Likevel våknet hun som om hun skulle ha sovet lenge og vel.”Ikke en natt til i denne ekle skogen!” ropte hun.
Rocky skvetter, men klarer å holde seg sittende.”Så hva har du tenkt å gjøre?” spurte han. ”Hotel, uansett hvor mye jeg misliker all den sjekkingen.”
”HOTEL?? Hvorfor i himmelens navn er vi nødt til det?”
”Jeg sa ikke at du var nødt til å bli med.”
Taushet.
”Idiot.” hvisket Rocky.
Christina sa det samme. De begge glante sint på hverandre.
”Du kan få fem tusen av meg.” sa hun og hentet lommeboken.
Rocky tok i mot dem, men sa ikke takk.
Så gikk hun ut av skogen, og Rocky ble igjen med furua.

Da Christina satt på bussen til sentrum telte hun pengene. Hun hadde litt over femten tusen igjen. Noe som betydde at det holdt for et par dager på et hotel, helt til hun måtte finne et annet sted å sove. Hun ville ikke knabbe lommebøker lenger. Det minnet henne for mye om gamle dager.
Hun gikk av bussen, som stoppet nærme et av de fineste hotellene i byen. Hun ville ikke sove over der. Da ville pengene gå bort på en dag eller to. Hun tok ut tohundre kroner, til en på rulleskøyter raste inn i henne.
”Åh unnskyld!” sa han fortvilet, og hjalp henne opp.
”Fryktelig lei meg, men jeg har det travelt og kan ikke hjelpe deg noe mer.”
”Det går greit det.” svarte Christina fortumlet.
Hun lette etter lommeboka, men den var borte.
”Helvete,” banner Christina. ”Din forbaskade idiot!” roper hun etter han. Men han har forlengst forsvunnet.
Christina hadde i hvert fall to hundre kroner igjen. Det kunne kaaanskje rekke til en dag på motell, men ikke til noe annet. Hun visste om gårder som tok folk til tjeneste, og at de der etter fikk mat, og en seng å sove i. Christina hadde kanskje ikke opplevd så mye, men hun visste at en gård ikke var som en gård for 200 år siden. Hun tok en buss som skulle kjøre henne et stykke ut på landet.
Det yrte da hun gikk på, og pøsregnet da bussen hadde kjørt i tjue minutter. Uheldigvis, klarer bussen aa punktere. Christina stopper opp og tenker.Hun hadde jo ikke noe bestemt mål, så mulig hun like gjerne bare skulle gå av her, og gå til hun finner nærmeste hus.
Det var der hun gjorde.
Veien som bussen hadde punktert i, var lang til horisånten på begge veier. De mørke skyene, gjorde himmelen mørk nok til å tro at klokken var ni om kvelden.
Christina følte seg plutselig helt matt. Hun gikk steg for steg, og med sin skuffelse, kunne hun ennå se bussen, når hun snudde seg. Men så kunne hun høre musikk. Christina tidde og lyttet.
Hun kunne se et lite hus ikke langt unna. Kanskje femhundre meter? Hun klarte å løpe helt til huset, der hun nølte før hun banket på.
En under tjue årene åpner døra.
Han er ganske kjekk synes Christina. Med brunt hår og brungrønne øyne.
”Uhm...” stammer hun. Dette var ikke så lett som hun hadde forestilt seg.
”Jeg trenger et sted å sove for natten... jeg kan jobbe?” han smiler til henne, og slipper henne inn.
Hun kommer inn i en stuekjoekken. Der det sitter en skallet mann med tatovering av ei naken jente på venstre arm. Den unge gutten forklarer Christinas nød.
Mannen i stolen har bare joggebukser på, og Christina kan se at kølla hans reiser seg.
Christina merker at han mønstrer henne, eller hun visste ikke helt hvordan hun skulle forklare det... for han kledde vel mer av henne.
”Vi får se om du kan få jobbe her...” sa han.
”Kan du danse?”

Dobbelthevn brenner dobbelt saa mye - Kapittel 6: hvilken type kjaerlighet?

Christina og Rocky har forlatt sykehuset.
De kan hoere at den katolske kirka i byen slaar syv slag, noe som betydde at klokken var syv om kvelden. De trengte aa finne et sted aa sove for natten.
”Jeg orker bare ikke aa gaa paa et hotell eller noe lignene.” sa Christina matt.
Rocky ristet paa hode. Ikke han heller.
”Det finnes en skog i naerheten. Eller to mil unna da men...”
”Holder for meg. Saa lenge det gaar en buss dit.”

Det gjorde det. De gikk dypt inn i Trollskogen. De gikk i en halvtime til de kom til en diger furu. Med kjempe roetter over jorden. Ved siden av furua var det et lite vann. Vannet viste seg aa vaere kjempe rent, og ved siden av vannet rant det et vatn som gikk i den hastigheten til at de kunne drikke det.
Men ingen av de var noe toerst. Verken Christina eller Rocky foelte noe som helst. Men de begge tenkte at de var heldig at dette var en varm juli dag, og at de ikke ville fryse ihjel.
”Hva er din story da?” spurte plutselig Rocky Christina.
Christina bare saa paa han. Hun foelte seg troett og vaaken paa sammetid.
”Vel...” begynte hun.
Taushet.
”I hele mitt liv. Har jeg hatt et helvette. Jeg har levd i et femkvadraters rom. Det er helt svart uten vindu eller lampe. Har bare en madrass som jeg sover paa. Den stinker piss. For den er ikke akkuratt ny.”
Rocky forstod hva hun mente.
”Mine foreldre er ogsaa rike. Men hater meg. Jeg hadde i hvert fall et lyst punkt i livet: Selskap. Naar foreldrene mine inviterte folk eller gikk ut paa fest hadde jeg sjansen paa aa roemme for en liten stund. Vel, jeg var forpliktet til det, da de fikk gjester. Da gikk jeg til en gammel dame. Hun hadde en mengde med katter, men en favoritt katt som het Rick. Naa er hun doed, og jeg arvet halve formuen hennes. Noe som ikke var store summen. Jeg arvet ogsaa katta, men jeg har null peiling paa hvor han har blitt av. Mitt forhold til Marie, var nok like sterkt som du og Madeline.”
Rocky kunne umulige tenke seg at det var saa sterkt, men oppdaget at Christina graat. Han kom og satte seg ved siden av henne.
La den hode hennes mott brystkassen hans. Hun ristet, og vaatet hele skjorta hans, men det brydde ingen av dem seg om. Christina sovnet med en merkelig foelelse i magen. En lykkelig og varm foelelse. Hun merket at hun var veldig glad i Rocky. Hun hadde aldri vaert forelsket, men var ikke helt sikker paa om det var slik det foeltes.
Rocky hadde den samme foelelsen da han kysset henne paa hode.

Dobbelthevn brenner dobbelt saa mye - Kapittel 5: Hun er fortapt

Christina og Rocky bestemmer seg for aa ta foelge, siden de begge to har litt av samme problem. De vandrer igjennom sentrum uten aa si et eneste ord til hverandre.
”Trenger du nye klaer?” spoer Christina plutselig.
Rocky stirrer overasket paa henne. Saa ser han ned paa klaerene sine, og nikker.
De gaar inn i H&M, siden det er den butikken Christina kjenner best til, og leter etter noen skjorter og to bokser til Rocky. Han sa at han gjerne kunne trenge nytt undertoey, noe som han fikk tohundre kroner for. Christina kom og ut med noen nye t-skjorter. Blant annet en svart en, der det stod :Privat Area, over brystene.

Hun skiftet til en helt roed en paa den samme baren som hun hadde gjort det forje* gang. Hun forklarte til Rocky hvor enkelt det var.
Haaret til Rocky var flatt og fettet. Han forklarte at han egentlig hadde veldig mye volum i det, men det hadde hvert saa lenge siden med en dusj. Christina tenkte. Hvor kunne de finne en dusj henne. Ideen slo henne som en lyspaere blir tent: Offentlige badebasseng!
De befant seg tilfeldigvis ved siden av en Saape butikk, og gikk inn for aa handle to minishampoflasker, og to saapestykker.

De passerte det offentlige universitet sykehuset, da de skulle til badebassengene.
Christina var oppmerksom paa at Rocky ikke lot oeynene slippe fra bygningen. Han var helt lukket i sin egen verden.
Rocky kunne hoere musikk. Musikk som ingen andre kunne hoere, i saa fall ikke veldig mange, og lyttet konsentrert. Samtidig saa han paa det vinduet som han trodde kunne vaere Madelines rom. Han kunne hoere jevne aandeslag, men han var ikke helt sikker paa om at det ikke var sitt eget. Han snudde seg, og saa framover, paa Christinas rygg. Hun hadde festet blikket paa badebassengene, hun kunne se gjennom noen sprinkler.

Det var en varm dag, tenkte Rocky.

De kom ut fra bassengene med nyvasket hud, og haar. Begge kjente seg friskere og nyere. Ikke minst i bedre humoer, etter aa ha forfrisket kroppen.

Christina ante ikke hvor de naa skulle, men det virket som om Rocky gjorde det, saa hun fulgte etter ham.
Rocky svingte innom sykehuset. Han satte opp farten, og Christina var noedt til aa loepe etter han. Han hadde rett med aa si at haaret hadde volum, og naar det ikke var klippet, lignet han litt paa Mowgli i jungelboekene.
Han kom til resepsjonen, og spurte etter ei Madeline Transam.
Nei, han var ikke i familie. Ja, han kjente henne personlig. Ja, han var kjaeresten hennes. Christina var usikker hvordan hun skulle klare aa komme igjennom. Problemet var mindre vanskelig enn det hun trodde. Hun slapp inn lett, fordi resepsjonsdama rett og slett i la merke til henne av enkelte grunner til an hun satt boeyd over noen papirer.
Christina listet seg etter Rocky som marsjerte gjennom koridorene.
Rocky stoppet ved doer 113C. Og banket forsiktig paa. Christina kunne ikke hoere noe ”Kom inn,” men Rocky gikk stille inn doera likevel.
Hun saa paa to senger som var i et ganske smalt rom.

Rocky kjente Madeline igjen med det samme. Hun laa naermest vinduet, og hadde oeynene lukket. Vel, i hvert fall det som gikk ann aa se. Nesten hele hode var bundet med bandasje.Uansett hvor mange ganger de hadde tvinnet denne bandasjen, saa Rocky, var det ikke nok til aa stoppe bloedningen helt.

Rocky fikk daarlig samvittighet, da han tenkte paa hva Madeline var noedt til aa igjennomgaa. Han trakk fram en besoekstol og satt seg i mellom begge sengene. Han tok haanden hennes, og holdt den hardt fast. Han begynte aa graate. Christina saa hele kroppen til Rocky begynte aa riste. Hun hadde aldri sett noen gutt graate. Vel, kanskje ikke saa rart siden hun ikke gikk saa veldig mye ut. Men det var ikke saan hun saa gutter.

I en hel halv time, stod Christina bare der, og saa pa Rocky. Han begynte etter hvert aa rette seg opp. Han begynte aa mumle noe, Christina ikke kunne hoere. Taarene rant enda, og Christina kunne kjenne at det falt noen hos henne og. Han reiste seg opp. Han gikk paa hoeyre side av sengen, naermest vinduet, og la seg oppi sengen hennes. Rocky kysset bandasjen, der munnen hennes skulle ha vaert, flere ganger.

Christina gikk sakte mot den stolen Rocky hadde sittet paa. Han reagerte ikke.
Saa sluttet han aa kysse henne.

”Jeg ble foedt i en rik familie. Som etter da jeg fylte to fikk en ny baby. Noe som betyr at eg har ei soester eller bror der ute.”
”Vet du ikke om det er gutt eller jente?” spurte Christina foskrekket.
”Jeg fikk aldri vite det, og de gjemte henne for meg. Saa vi saa aldri hverandre.”
”Jaevla foreldre!” ropte Christina, men skyntet seg aa dempe seg.
”Da jeg var fem sente de meg bort. Jeg vet ikke om de skiltes eller hva som skjedde. Men ingen ville ha meg. Det er i hvert fall sikkert. Saa jeg ble sendt paa barnehjem, mer eller mindre. Der ble jeg helt til jeg var 16. I loepet av de 16 aarene ble jeg kjent med den mest perfekte jenta i verden. Hun var snill, omtenksom, foelsom, vakker og alt som er fint her i verden. Og oeynene, blaatt som havet. Slik som dine.”
Christina roedmet. Rocky fortsatte.
”Saa da jeg nettopp hadde fylt 16. Ble hun sendt bort. Jeg var helt av hektene. Og graat i flere maaneder. Ble mye mobba for det. Saa en dag, oppdaget jeg at jeg kunne snakke med dyr. I hvert fall fugler. En av de sa at de hadde en onkel som bodde under samme tak som henne.”

Christina var litt usikker paa om han ikke tullet med henne.

”Han som hadde onkelen, fortalte meg at hun ble sterkt mishandla av stefaren sin. Han fantes ikke da de adopterte henne. Stefaren mishandlet ogsaa hennes nye mor. Begge ble sendt til sykehuset. Eller de ble sendt til dette rommet.”
Christinas oeyne var helt roede.
”Men hun har ingen sjanse til aa leve igjen?” spurte hun. Christina hadde en svaer, tung klump i halsen som gjorde det vanskelig aa snakke.

”Nei, hun er fortapt.”

Dobbelthevn brenner dobbelt saa mye - Kapittel 4: piece of cake

Paa mentaltsykehuset fikk fangene lov til aa gaa ut en gang om dagen.

Rocky gikk alltid til enden av hekken som skilte skrullehuset og det fri. Det satte seg aldri folk paa benken utenfor mentalsykehuset, foer i dag. I dag satt ei jente som maatte vaere noen aar yngre enn han. Hun sang. Stemmen hennes var lys, rolig og vakker. Han kjente igjen sangen. Nomy – Put your head up high. Rocky stod og lyttet til teksten.
Put your head up high and this pain will die somehow, somewhere just try.
You living in the dark, so no one can see your tears, but put your head up high.

Hun sluttet aa synge. Rocky kunne hoere at hun graat.

”Hei... gaar det bra med deg?” hvisket han. Jenta kunne ikke hoere han. Han ristet i buskene, og hun snudde seg.
Busken var ikke saa alt for tett, saa de fikk blikkontakt. Hun hadde moerke blaa oeyne konstaterte han. De minnet han om Madeline.
”Hei...” sa hun. Hun flyttet ikke blikket.

Det var ikke mye aa si til en fremmed gutt paa den andre siden av hekken.

”Er det fint ute i det fri?”

”Er det fint under et tak?”

Snakket de samtidig. Begge tidde.
”Du snakker med feil person viss du forventer et ja.” Dette sa de òg samtidig. Begge maatte le. Begge skulle til aa snakke igjen, men Rocky lot hun fortsette.
”Hva slags hus er det du bor i?”
”Skrullehus.”
Hun tok den med en gang.
”Hva feiler deg da? Tror du at du er Jesus eller noe?”
”Nei! Jeg er da ikke gal! Folk mener jeg er gal siden jeg kan snakke med dyr.”
Hun maatte innroemme at det hoertes litt sproett ut. Men hun sa ikke noe.
”Mitt navn er Rocky by the way.”
”Christina her.´”
Det ble stille en stund.
”Har du noe maal i live?” spurte hun.

Rocky smilte lurt, og nikket.

”Jupp, og det foerste steget skal eg gjoere i dag!”
Ei klokke ringte.

”Eller rettere sagt naa.” Rocky forsvant ut av synet.

Christina ble litt forvirret. Skulle hun gaa?
Hun ble sittende i en time. Til hun plutselig hoerte noen gaa mot henne. Hun snudde seg for aa se hvem det var.
”Det var jo piece of cake!” straalte Rocky.

Dobbelthevn brenner dobbelt saa mye - Kapittel 3: Spoersmallet var bare hvor?

Chrisitna laa paa madrassen og saa opp i taket. Hun hadde festet blikket paa en edderkopp som jobbet med et nett i hjoerne.
Stakkar, han kommer til aa doe av sult. Eller av stankfrogiftelse.
Stanken inne paa rommet var saa stor at til og med fluer nektet aa gaa inn paa rommet hennes. Hun visste om lukta, men hun hadde blitt saa vant med den, at hun ikke lenger kjente den. Christina kunne ikke fortsette slik. Hun maatte forlate dette helvette. Spoersmaallet var bare hvor? Egentlig spilte det ikke noe rolle. Alt var bedre enn dette hullet. Og sinnet hennes. Hun hadde saa store oensker aa bare brenne hele huset, med foreldrene inni. De maatte begge brenne evigt i helvette.

Hun lukket opp doeren. Og gikk ned trappene. Det var et selskap, i dag og, saa hun burde egentlig vaere ute av huset for lenge siden. Oeynene moettes moren hennes. Begge fulle av hat. Christina flyttet blikket paa en kniv som laa paa et pyntebord, bare en meter unna henne. Hun gikk imot den og plukket den diskre opp. Hun foelte hun skulle gjoere en siste ting foer hun forlot huset. Hun saa paa gjestene. De maatte vaere millionaerer!
”De har ei datter. Det er meg, og de holder meg oppe i et femkvadrater rom, som stinker saa sterkt at jeg har mistet luktesansen min. Det er helt moerkt, og de behandler meg som en gammel hund med lopper. De er noen jaevler, som ikke fortjener mer enn aa brenne i helvette. Viss dere er buisniss* folk burde dere ikke selge eller kjoepe noe av disse menneskene. De torture andre mennesker, og tenker bare paa seg selv. Jeg skal selv soerge for at de faar det de fortjener.”
Faren hennes reiste seg opp for aa ta henne, men Christina trakk frem kniven.
”Ikke en gang roer deg! Jeg vil du skal lide mer enn dette!”
Hun kastet raske blikk over hele stua. Hun fikk straks oeye paa en lommebok. Hun gikk mot den, mens blikket festet paa alle sammen. Hun knabbet lommeboken. Saa sprang hun mot inngangsdoera. Ingen proevde aa stoppe henne, men hun stoppet ikke, eller saa seg tilbake. Hun loep helt til hun kom til Marie Catricks hus. Til hennes forbloeffelse var det den 184kg soestera som som kom aa aapna. Hun hadde graat, kunne Christina se.
Hva var det som var galt?

Christina fikk komme inn, og hun kunne se en kropp med et teppe over, paa gulvet. Christina fikk frysninger paa ryggen.

Marie? Taarene begynte aa felle nedover kinnene hennes. Den eneste hun hadde hatt tillit til, og faatt kjaerlighet av, var doed. Hun kunne nesten ikke tro det! Dette maatte vaere en droem! Christina datt ned paa kne forand Marie, og la hode i hendene. Rick kom og satt seg ved siden av henne. Christina satte seg opp og stroek over pelsen hans. Du og meg da?spurte hun Rick.
Rick mjauet. Christina proevde aa smile, men det var for vanskelig.

Politiet fra butikken for mange aar siden kom inn.

Han gjenkjente ikke henne igjen.

”Hva er tilfelle her da?” spurte han. Selv om han selvsagt visste at det handlett om et doedsfall.

”Kreften angrep hjertet.” forklarte Sofie. Hun puste nasen sin inn i et lommetoerkle.

Hadde hun kreft? Det hadde hun aldri fortalt meg.

”Arving?” spurte politimannen.

Sofie skyntet seg bort til en komode og hentet en konvolutt. Hun rev den opp.
Det staar at Rick skal gis bort til en Christina Flesland. Samme som med halv formuen, som er paa nitusennihundreogsyttitre femti. For aa vaere presis. Resten av formuen skulle gaa til Sofie og kattene.

Christina fikk pengene i kontanter, slik at hun kunne bare forlate huset med det samme. Hun la alle pengene i lommeboken. Tjuefiretusen kroner.

Hun saa seg i et bilvindu.
Christina kom til den beslutningen at hun trengte nye klaer. Hun gikk inn i et storsenter. Og gikk inn H&M. Hun kom ut med nye friske klaer. Christina gikk inn paa et toalett paa en bar og skiftet. Hun kastet de gamle klaerene sine i et boss ute ved opningen.

Hun vandret i gatene i sentrum. Ante ikke hvor hun skulle, hva hun skulle, og hvorfor.
Christina maatte i hvert fall finne et sted aa sove for natten. Hun ville ikke paa noe hotell. Heller ikke noe motell for den sags skyld. Hun satte seg pa en benk ved siden av en diger bygning, med hekkegjerdet.

Dobbelthevn brenner dobbelt saa mye -Kapittel 2: Da hun reiste fra meg

Rocky var en musikalsk 17 aaring som var innlagt paa et mentaltsykehus. Han kunne ikke fodra det. Han visste hvorfor han var der. Det var ikke fordi han var mentalt gal i hode, men fordi han mente at han kunne snakke med dyr.
Han tror han kan hestehviske *knis* han er jo helt gal, skjoenner godt hvorfor han ble innlagt. Han kunne huske det saa godt. Det var ei av hans forgje roommates hadde sagt foer han forlot barnehjemmet. Han hadde ikke hvert foreldreloes hele livet sitt. Da hans foreldre skilte seg, da han var fem aar gammel, ville hverken moren eller faren beholde han saa de bestemte seg for aa la han ligge.

Rocky hadde blitt tatt haand om av ei femti aar gammel dame, som var ei av lederene paa barnehjemmet. Det var ikke saa ille der, som mange folk tror om barnehjem. Det var ikke som Molly Moon for eksempel. For dette barnehjemmet hadde nok av penger, og delte det likt paa laerere, kokker, prester og barna.
Men Rocky hadde bare en venn. Madeline.
De kunne nesten virke som kjaereste – kysse, kose, vaere klengete var lov – men de gjorde aldri mer enn aa klemme. Fordi de visste at en eller annen dag ville de skilles.
Desverre hadde den dagen kommet litt for fort.
Da hun hadde reist fra Rocky, kunne han ikke gjoere mer enn aa graate. Han ga faen, i hva de andre store guttene sa om han. Pingle, den lille babyen klarer ikke aa slutte aa graate etter at puppene hans forsvant. Rocky hadde aldri klaadd paa Madeline, saa han forstod ikke helt hvorfor de sa det. Han var en gutt som respekter alle, hadde foelelser og var hjelpsom.
Dramaet hadde begynt da han hadde hvert ute i hagen og begynte aa snakke med spurvene. Den gangen var han ikke bevisst paa evnen hans. Han snakket med de, fordi han foelte at dyr er det eneste som kunne forstaa han – og lytte –uten aa avbryte eller aa komme me raad. Det var i hvert fall det han trodde.
Hvis du vil? Saa kan vi sjekke til med henne? Jeg har en onkel som bor under samme tak! Var det en liten spurv som kvitret. Rocky foek nesten bakover.
Kan dere forstaa meg?
Saa klart kunne de, fortalte de han. De kunne ikke forstaa alle mennesker, men han var ikke den foerste gutten de hadde snakket med.

Hver dag kom de med opplysninger om Madelines familie. Desverre, var det ikke gode nyheter.
Det hadde dukket opp en stefar, som hadde voldtatt henne, og mishandlet henne – og moren hennes – saa sterkt at de begge ble innlagt paa sykehuset.
Det var en nabo som hadde oppdaget rabaldere og ringt politiet. Stefaren hadde roemt, men politiet var ute etter han.
Rocky ble saa rasendes da han hoerte dette, at han ville roemme fra barnehjemmet.
Han tilbragte mange timer ute aa planlegge med fuglene, og en nabokatt som hadde kommet. Laererene hadde oppdaget dette og ringt mentaltsykehuset for aa sjekke tilstanden hans.
Uten sjekk hadde Rocky blitt innlagt paa mentalthuset. For uansett om han var frisk eller ikke, ville Skrullehuset, som han kalte det, tjene mer paa aa ha han der.
Rocky hadde bare vaert innlagt i 11 maaneder, og han hadde aldri glemt episoden.

-Hva faen er det du vil meg! ropte jeg til to sterke menn i groent som kom faretruende mot meg.
- Vi vil det beste for deg, sa han sterkeste av dem.
De tar tak i armene og jeg sparker dem fortvilt, men til ingen nytte.
- JEG VIL IKKE TIL SKRULLE HUSET! Roper jeg med all min kraft. Alle barneoeynene ser paa meg, naar jeg blir foert til en varebil, i all min motkraft.

Rocky rister paa hode, for aa riste vekk tanken.
I dag skulle han ikke vaere her mer. Han skulle roemme, fra disse skrullingene, problemet var bare hvordan?

Dobbelthevn brenner dobbelt saa mye - Kapittel 1: Et lite kjoelig sted i Helvette

Christina hadde tilbragt 15 forferdelige aar, i et svart lite rom, i en diger villa.
Villaen tilhoerte foreldrene hennes. De var svaert rike, noe du aldri ville ha gjettet om du bare hadde sett datteren.
Christina saa paa den svarte doera si. Rommet var fem kvadrat meter, og inneholdt ikke et eneste vindu. Saa hun hadde et godt nattsyn. Det eneste som fikk plass paa det lille rommet, var en liten madrass som stinket piss. Pisset var ikke hennes, men antagelig fra en eller annen hund, siden hun hadde funnet den i en kontainer.
Hun hatet livet sitt, men det fantes én eneste glad ting i hennes liv: Selskap.
Hun ble aldri invitert, derimot, hun ble kastet ut av huset, og fikk ikke lov til aa komme hjem foer et om natten. I dag var en saann kveld, og Christina skyntet seg ut til en gammel dame som het Marie Catrick. Catrick var ikke hennes EGENTLIGE navn. Hun hadde selv laget det navnet fordi hun hadde tjue katter. Favoritt katta hennes het Rick. Rick var en 10 aar kastrert hankatt og gatemix. Rick kunne ligne litt paa en liten, hvit snoeleopard. Han satt alltid oppi fanget til fru Catrick.
Fru Catrick hadde ogsaa ei soester som hu var samboer med. Soesteren var fem aar yngre, men veide nok hundre kilo mer. Hun hadde ogsaa en katt alltid i armene. Gullet. Gullet, var en kremhvit persian katt. Ansiktet minnet om om en vanlig katt skulle ha kraesjet i en vegg og faa nasen skvist over hele ansiktet. Christina saa paa henne og tenkte.. Gullet minner mye om eieren selv. For Gullet var ogsaa feit. Veeeldig feit, med et lyseblaatt baand rundt halsen. Soesteren hadde ogsaa sprayet en god mengde perfyme, baade paa henne og katta. Saa paa ti meters avstand –selv ute i det fri - kunne du lukte at soesteren og Gullet var paa vei. Soesteren het Sofie, og var den som passet best paa kattene. Baade hun og Marie var enker. De hadde vaert gift med to marinesoldater som hadde doed under den kalde krigen. Etter krigen hadde de slaatt seg sammen og reist til Norge, og startet aa innsamle katter som ikke hadde noen sted aa bo. Det er der Christina kommer inn.

Hun hadde sett meg! Det e foerste gang at noen har merket at eg hadde knabbet lommeboken. Hva skal eg gjoere? Gi den tilbake? Loepe?
Hun kommer mot meg! Jeg har ikke annet valg!
Jeg loeper ut av butikken, men koliderer med en hoeg mann, kledd i svart. Lommeboken detter ut av hendene mine. Og eg lander paa magen. Mannen plukker opp lommeboken, men lar meg ligge. Han leverer lommeboken til den gamle damen, og viser ID-kortet sitt. Han er politimann. Aah helvette.
Men til min forbloeffelse saa rister den gamle damen paa hode, og hjelper meg opp.
Jeg blir redd og har lyst til aa flykte. Noe som jeg ogsaa gjoer.
Senere paa dagen ser jeg den samme damen sitte paa en benk og mater endene i Breiavannet. Jeg setter meg ved siden av henne.
- Unnskyld, sier jeg.
Hun snur seg, og ser paa meg.
- Det gaar bra det, jenta mi.
Jeg kjenner en merkelig varme i kroppen min. En merkelig form for trygghet. Jeg har aldri opplevd det slik foer.
- Jeg vet at du ikke har det saa godt hjemme hos deg. Vil du snakke om det?
Nei, egentlig ikke. Jeg pleier ikke aa vere open. Men jeg gjorde det for det.

Ny historie paa gang

Det var den historien. Den neste skal jeg begynne paa imorgen. Jeg setter stor pris at dere kommer innom, og naa vet google om meg (JUHU!)
Jeg er ennaa litt usikker paa hva den skal vaere om, men eg har en viss anelse, setter gjerne pris paa forslag :)

Kapittel 6 Saa kom hun paa det

Paa skolen faar Annike en oppgave om aa skrive hvordan hun tror fremtiden hennes blir.
Annike pleide ikke aa gjoere leksene sine. Eller hun ”fikk dem aldri”, men denne oppgaven syntes hun virket intresant. Hun kunne jo skrive det som faktisk ville bli hennes sjebne. Hun lo hoeyt for seg selv, og gikk hjem.
Annike hadde for lengst glemt den siste regelen. Hun hadde sett at det hadde kommet ”Warning!” skilt i boka, men de brydde hun seg ikke om.
Hun hadde hele bokserien i hylla, og tok boken 2029 ut.
Hun bladde opp paa siste siden.
Den var tom, hun bladde baklengs. Alle sidene var tomme.
Hun tok bok 2028 ut, den var òg tom.
Hun raste alle boekene ut paa golve bladde i hver eneste en. Alle boekene var tomme.
Annike kjente seg lurt. Hun satte 2009 oppaa fanget sitt. Og bladde bare en dag fram i tid. Den var ikke tom. Men det stod kun en setning.
Saa kom hun paa det.